| |
En lykkelig løsning
VI DREV FISKE OG FANGST
I Norge i tusenvis av år før noen engang hadde hørt ordet bonde.
Fisk har vært et av Norges viktigste eksportprodukter siden tidenes
morgen og tørrfisken skaffet oss store valutainntekter alt i vikingtiden.
Som fiskerinasjon er Norge i verdenstoppen, mens norsk landbruk må beskyttes
på alle bauger og kanter mot konkurranse utenfra. Bøndene er totalt
avhengig av milliarder av kroner i offentlig støtte for å overleve.
Likevel har landbruket vært først ute med det meste. Landbrukshøgskolen
på Ås kom nesten hundre år før Norges fisker-ihøgskole, og Norges Landbruksfaglige
Forskningsråd så dagens lys en halv mannsalder før vi i 1971 omsider
fikk Norges fiskeriforskningsråd og kort etter Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt
(FTFI). I Landbruket kom samvirkebevegelsen til å spille en sentral
rolle, og bidro med store beløp til forskning og utvikling.
I fiskerinæringen gikk samvirkelagene konkurs, og hver for seg var næringens
bedrifter for små til å sette virkelig kraft bak FoU-arbeidet. I oppdrettsnæringen
hadde Fiskeoppdretternes Salgslag en sentral rolle fra slutten av 70-tallet.
FOS finansierte mange fellestiltak i bransjen, også innen forskning
og utvikling. Da laget gikk konkurs i 1991, begynte Norske Fiskeoppdretteres
Forening å leke med tanken om en felles avgift til forskning og utvikling.
Spørsmålet ble første gang tatt opp i St.meld nr. 48 (1994-95) «Om Havbruk»,
og ble positivt mottatt på Løvebakken. Omtrent samtidig begynte Norges
Fiskarlag å vurdere muligheten for en lignende avgift. Fiskeindustrien
var betenkt, men etterhvert modnet også tanken i FHL. Da Peter Angelsen
overtok som fiskeriminister i 1997 sluttet hele næringen opp om en felles
avgift til forskning og utvikling.
Forslaget ble konkret fremmet i St. meld. nr. 51 (1997-98) «Om Perspektiver
på utvikingen av norsk fiskerinæringen», og 7. juli 2000 vedtok Stortinget
«Lov om avgift til forskning og utvikling i fiskeri- og havbruksnæringen.»
Ordningen trådte i kraft 1. januar 2001, og avgiften var 3 promille
av eksportverdien av fisk og fiskevarer.
Initiativet kom altså fra næringen selv. Pengene også. Næringsorganisasjonene
satte to ufravikelige krav. Avgiften skulle styres og disponeres av
næringen selv, og den skulle ikke føre til reduserte offentlige bevilgninger
til forskning og utvikling. Til å administrere og forvalte forskningsavgiften
opprettet man Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Fondet
fikk kontor i Oslo og har hele tiden vært ledet av Terje Flatøy.
JO FLERE KOKKER, JO MERE
SØL. Hvorvidt dette ordtaket ligger bak etableringen av NOFIMA skal
være usagt. Vi antar imidlertid at mye av målsettingen med det nye blå-grønne
forsk- ningsinstituttet er å koordinere FoU-arbeidet bedre. NOFIMA skal
være operativ fra 1. januar 2008, og omfatter som kjent Fiskeriforskning,
Norconserv, Matforsk og Akvaforsk, samt all næringsrettet FoU-virksomhet
i Havforskningsinstituttet, NIFES og Veterinærinstituttet.
Etableringen av NOFIMA skapte mye bråk. Men virkelig oppstandelse ble
det først da fiskeriminister Helga Pedersen tidligere i år gjorde det
klart at ca. 50 millioner kroner av forskningsavgiften til Fiskeri-
og havbruksnæringens forskningsfond skulle gå til å finansiere NOFIMA.
Ville protester fra samtlige av næringens organisasjoner ble møtt med
en kald skulder. Fiskeriministeren sto på sitt, og mente departementet
hadde rett til å overstyre bruken av FoU-avgiften.
Heldigvis har hun besinnet seg. En juridisk betenkning bekrefter dessuten
det fiskeriministeren burde ha visst, nemlig at det er styret i FHF,
dvs. næringen selv, som skal prioritere og bestemme hva forskningsavgiften
skal gå til, ikke fiskeriministeren. Så langt har FoU-avgiften fungert
akkurat som planlagt. Næringen har hatt full kontroll over pengene,
og staten har bidratt som før med støtte til forskning og utvikling
i fiskerisektoren.
I 2008 har FHF et budsjett på ca. 135 millioner kroner. Av dette vil
ventelig 30-35 millioner gå til prosjekter i regi av NOFIMA-selskaper.
Som en kravstor kunde skal nå styret i FHF bidra til å utvikle NOFIMA.
Det er lagt opp til et konstruktivt samarbeid mellom de to institusjonene,
og det er grunn til å tro at den blå-grønne forskningsalliansen gradvis
vil erobre en større del av FHF-potten. Men dette skal altså skje på
næringens premisser, og ikke som et diktat fra Helga Pedersen.
Såvidt vi kan skjønne har man funnet en lykkelig løsning på forholdet
mellom FHF og NOFIMA. Om Fiskeriministeren hadde trum-fet gjennom sitt
opprinnelige ønske, eventuelt etter en loven-dring, ville det vært et
direkte ran. I våre øyne er det prinsipelt forkastelig at Stortinget
skal legge føringer på hvor mye penger FHF skal bruke på NOFIMA. Det
har politikerne ingen ting med. For sikkerhets skyld tar vi derfor med
et spørsmålstegn i overskriften. Vi har nemlig en mistanke om at FHF-styret
vil komme under knallhardt press dersom fondet ikke bidrar så mye til
finansieringen av NOFIMA som forventet. Først da får vi svaret på om
næringen fortsatt skal få styre over egne penger.
|
|
