Halve grunnmuren er borte!

Mor er død.           
Halve grunnmuren i «Norsk Fiskerinæring» er rast ut. Tirsdag 25. januar sovnet hun stille inn etter et langt og tidvis smertefullt sykeleie. Heldigvis kunne hun være hjemme til det siste, slik hun selv ønsket så sterkt.
Mor var sekretær, korrekturleser, kunnskapsleksikon, inspirasjonskilde og idémaker i over 40 år. Ingen leste «Norsk Fiskerinæring» nøyere og mer kritisk enn henne. Når mor var fornøyd var saken klar. Da visste vi at artikkelen holdt mål. Hun var medeier og fast ansatt i bladet fra det første nummeret utkom i oktober 1961 til hun selv valgte å pensjonere seg for tre år siden i en alder av 72. Men helt til sykdommen fikk overtaket var det aldri nei i hennes munn om vi trengte en ekstra hånd. Mor stilte opp — lojal og oppofrende. Uten mor hadde bladet aldri eksistert.
Så enkelt er det.

«Norsk Fiskerinæring» har alltid vært en familiebedrift.         
Det startet hjemme på kjøkkenet i Måltrostveien i Oslo. Far hadde kontor på loftet — mor løp opp og ned trappen fra kjøkkenet, matlagingen, husarbeidet og de fire ungene. Om begrepet «dobbelt-arbeidende» skal ha noen mening må det være om henne. Arbeidsdagen strakk seg fra tidlig morgen til sen kveld. Neste nummer var alltid en uke på overtid, og uansett hvor mye tid huset og ungene krevde tok mor sin del av ansvaret og arbeidet med bladet. Far jobbet mye, mor enda mer.
De første 20 årene var «Norsk Fiskerinæring» en typisk «mann og kone» butikk. Hvordan mor orket må være vanskelig for dagens unge å forstå. Alt var mer tungvint enn i dag — ikke minst det å utgi et tidsskrift. Rikstelefoner måtte ofte bestilles en dag på forhånd, PC-er, internett og telefax var science-fiction, trykke­prosessen tidkrevende og omstendelig. Utsendelsen av bladet var nærmest et eventyr for seg. 10 ganger om året fikk vi levert 4.000 eksemplarer hjem på døra. Stuebordet ble ryddet og den møysommelige jobben med å merke hvert blad med navn og postnummer kunne begynne. Det tok ikke lang tid før stue- og kjøkkengulvet var dekket av bladbunker. Det stinket trykksverte over hele huset, og blåfargen på forsidene svertet av på bord og gulver. Men mor klagde aldri, og kunne på rams postnumrene til de fleste fiskeværene fra Bugøynes i nord til Utgårdskilen på Hvaler i sør. To hele arbeidsdager tok det før bladet var levert på posten.
For ungene i nabolaget var «Norsk Fiskerinæring» en merkelig sak. Tenk å ha en far og mor som jobbet hjemme og med noe så rart som et fiskeritidsskrift! De fleste visste knapt hvordan en torsk så ut.

 I 1971 flyttet mor og far til Solbakken på Eidsvoll Verk. Der har «Norsk Fiskerinæring» holdt hus siden, fortsatt med kjøkkenet og stua i førsteetasje, kontorene i andre. Etterhvert kom vi barna med i virksomheten — til mors store glede, og en periode besto arbeidsstokken av far, mor og fire unger. Senere kom det også andre til, som på mange måter ble en del av familien. Mor kunne være kritisk, men også veldig inkluderende.
Mor likte ikke å stikke seg frem. Selv om hun var minst like involvert og engasjert som far, var det aldri snakk om å ha bilde av seg selv i bladet. Det blånektet hun. Vi fikk til nød lov å nevne at hun var en del av redaksjonen. Derfor har det aldri kommet godt nok frem hva hun betød for bladet og dets utvikling, og hvilken innsats hun la ned gjennom et lang liv.
Hun skrev aldri en artikkel. Men samtidig var hun en av dem som sterkest påvirket innholdet, først og fremst som stenograf for far. Hvor mange kvelder far har travet frem og tilbake over kjøkkengulvet mens han diktert artikler for mor, vet ingen. Mor stenograferte minst like fort som far pratet, og neste formiddag var artiklene renskrevet og språkvasket, ofte justert og forbedret. Mor kunne årstall og hendelser, lover og navn bedre enn noen andre. Hun var bokstavelig talt et levende leksikon med inngående kunnskaper og innsikt om norsk fiskerinæring og fiskeripolitikk.

Mye har endret seg siden mor og far jobbet frem de første artiklene i «Norsk Fiskerinæring». Men mye er også det samme. I 1961 var bladet opptatt av norsk medlemsskap i EU og markedsadgangen for våre fiskeprodukter, om flukten fra fiskeryrket, om strukturen i fiskeflåten og trålernes rolle, om næringens organisering og om behovet for stabile og forutsigbare rammebetingelser. Dette er problemstillinger mor levde med og hadde meninger om hele sitt yrkesaktive liv, som preget bladet i over 40 år og som fremdeles opptar oss. Nå er hun borte, men sålenge vi klarer å føre videre hennes entusiasme, arbeidsvilje, lojalitet og ukuelige tro på «Norsk Fiskerinæring», vil Tandene på Eidsvoll forsatt være en del av norsk fiskeripresse.
Det skylder vi henne!