Fiskekjøpernes Forening

Det begynte i 1981. Høyrebølgen veltet over landet, Arbeiderpartiet ble feid ut av regjeringskvartalet og Kåre Willoch overtok som statsminister. Mange lurte på hvem han ville ha som ny sjef etter Eivind Bolle. Valget falt på Thor Listau, en elektriker fra Finnmark med lang fartstid i Sjøfarts- og fiskerikomiteen.
Den nye fiskeriministeren gikk til jobben med iver og entusiasme. Han fløy skyhøyt ut fra hoppet. 30 års feilslått fiskeripolitikk skulle endres i en fei. Men Listau gjorde opp regning uten vert. Høyre var avhengig av Senterpartiet, og på Stortinget var Peter Angelsen overhode ikke interessert i å liberalisere fiskerinæringen i det tempoet Høyre la opp til. Thor Listau datt brutalt ned på kulen.
Men kursen var satt. Helt siden regjeringsskiftet i 1981 og frem til de rødgrønne overtok makten høsten 2005 har norsk fiskeripolitikk beveget seg mot høyre. Dette har vært en utvikling som også Arbeiderpartiet og Senterpartiet har deltatt i. Gamle lover er fjernet eller liberalisert, fisken i havet har fått navn og fartøynummer på sporen og store fiskerikonsern med milliarder i årlig omsetning har overtatt kommandoen. Oslo Børs er blitt handelsplass for konsesjoner og rettigheter som i Eivind Bolles tid var styrt og eid fra hundrevis av små fiskerisamfunn langs kysten. Mye, for ikke å si det meste av det Fremskrittspartiet argumenterte for på 80-tallet, er i dag virkelighet.

Liberaliseringen av fiskeri- og havbruksnæringen har foregått nesten uten motkrefter. Kystfiskernes Forening, senere Norges Kystfiskarlag, har vært den mest aktive og synlige. «Kysten til Kamp» kan også nevnes. Men verken Steinar Friis eller Lena Amalie Hamnes har klart å bli noe mer enn hår i suppen. Kystpartiet fikk Steinar Bastesen på Tinget. Det gjorde heller ingen forskjell.
Så kom de rødgrønne.
Gjennom valgkampen i 2005 ga både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV uttrykk for at pendelen nå hadde svingt for mye mot høyre. Strukturpolitikken hadde slukket for mange lys i fiskeriavhengige lokalsamfunn og kapitalkreftene «spist» seg for store. De rødgrønne lovet at pendelen skulle svinge andre veien. Velgerne likte budskapet. 17. oktober 2005 overtok Helga Pedersen som fiskeriminister.
Det tar tid å snu en pendel. Strukturendringene har vel aldri vært større i fiskeri- og havbruksnæringen enn i 2006. Heller ikke fiskeriaktivitetene på Oslo Børs. De dominerende organisasjonene i næringen, med FHL og Norges Fiskarlag i spissen — og med LO som sufflør — har dessuten markert seg som motstandere av fiskeriministerens snuprosess. Det er skapt inntrykk av at hele næringen står samlet imot. Så langt kan vi konstatere at de rødgrønne ikke har oppnådd særlig mye av det de lovet.

Opprettelsen av Fiskekjøpernes Forening viser at det er flere som vil snu pendelen. FHL er ingen enerådende representant for norsk fiskeindustri. I torskesektoren har det alltid vært et motset-ningsforhold mellom stor og liten, delvis også mellom nord og sør. Dette motsetningsforholdet ble skjøvet i bakgrunnen etter etableringen av Fiskerinæringens Landsforening (FL) i 1991. Da klarte man omsider, etter mange mislykkede forsøk, å etablere en landsdekkende organisasjon for industrien, og alle krefter ble satt inn på å glatte ut tidligere motsetninger. En god del mindre bedrifter valgte å stille seg på utsiden av FL og senere FHL. Der har de siden befunnet seg i et organisatorisk ingenmannsland, og uten særlig fiskeripolitisk innflytelse.
Fiskekjøpernes Forening viser at de fortsatt eksisterer og at nok er nok. Rammebetingelsene for små, konvensjonelle anlegg er nemlig i ferd med å bli uholdbare. Dersom utviklingen de siste 15 årene med færre fartøy og privatisering av ressursene fortsetter, vil det snart ikke være rom for små og mellomstore bedrifter. Mange av de snart 60 medlemsbedriftene i Fiskekjøpernes Forening ligger i fiskevær der den lokale flåten er i ferd med å forvitre. At de ikke lenger vil la FHL-systemet med Aker Seafood og Nergård-Gruppen i hovedsetet, være enerådende talsmenn for norsk fiskeindustri, bør ikke forundre noen. Det merkelige er egentlig at de ikke har organisert seg for lengst. De store gigantene i fiskeindustrien har jo helt andre holdninger til strukturering enn små, familieeide selskaper basert på lokal tilhørighet og råstoff.
Organisasjonsfrihet er en demokratisk grunnpilar. Den raske og formidable oppslutningen om Fiskekjøpernes Forening må være et tankekors for FHL. Det er en underskog av små selskaper, særlig i nord, som FHL ikke appellerer til. Spørsmålet er om man vil — eller klarer — å gjøre noe med det?
Hvilken innflytelse vil så den nye foreningen få? Ikke så rent liten, tror vi. De rødgrønne trenger sårt medspillere, og Fiskekjøpernes Forening vil bli mottatt med åpne armer. Risikoen er absolutt til stede for at foreningen får langt større innflytelse enn medlemsmassen strengt tatt tilsier.
For egen del synes vi det er trist at fiskeindustriens aktører ikke klarer å samle seg bak én fane. Om man ønsker innflytelse på sikt er det definitivt å foretrekke.