Prinsessa og hele kongeriket!

ETTER KRIGEN VAR DET NESTEN 100.000 fiskere i Norge. Over 40.000 av dem hadde egen båt. De jobbet hardt, tjente dårlig og hadde én stor drøm — å flytte til byene for å finne seg noe annet å gjøre. Hovedavtalen i 1964 ga fiskerne et økonomisk sikkerhet-snett, men heller ikke mer. Statusen ble ikke bedre av enorme offentlige overføringer, og fiskeryrket var noe de fleste valgte utelukkende av mangel på alternativer. Hjemme fikk barna klare formaninger om å gjøre noe annet. Flukten fra de ytterste nakne øyer og bortgjemte små fiskevær fortsatte med uforminsket styrke.
Men den dramatiske nedgangen i antall fiskere og fiskebåter måtte til slutt gi resultater. Førstehåndsverdien økte jevnt og trutt mens det stadig ble færre å dele på. Fra slutten av 70-tallet, da vi fikk de første kondemneringsordningene i flåten, skjøt utviklingen fart. Og etter at de fleste viktige fiskerier ble lukket, og politikerne innførte strukturordninger som tillot kjøp og salg av kvoter, har situasjonen totalt endret karakter.
I dag er det knapt 10.000 fiskere i Norge. Et lite antall fiskebåteiere har sikret seg disposisjonsretten over fisken i havet. I havflåten kontrollerer et sted mellom 100 og 150 redere 60-70 prosent av fiskeressursene. I kystflåten går det raskt i samme retning. Holder vi oss til helårsdrevne fiskebåter over 11 meter vil det i løpet av få år neppe være mer enn 500 majoritet-seiere. De vil stå fritt til å selge kvoter verdt mange titalls milliarder kroner, og putte pengene i egne lommer.
I løpet av 50 år er verden snudd helt på hodet!

DENNE PRIVATISERINGEN AV RESSURSENE hadde ikke skjedd uten påtrykk og aktiv medvirkning fra Norges Fiskarlag. Derfor er vi enig med Geir Andreassen. Det er nesten utrolig at Fiskarlaget fortsatt har vanlig mannskap som medlemmer. Strukturpolitikken har gjort kvoteeierne styrtrike og satt mange mannskap tomhendte på land. Ikke nok med det. Mannskapet har endog vært med på å betale for strukturkvoter, som båteierne etter et visst antall år kan overta vederlagsfritt. Sålenge strukturgevinstene til syvende og sist skal tilfalle de fartøygruppene som skaper dem, blir jo kvotene i realiteten gratis.
At Norges Fiskarlag har ønsket denne utviklingen, er ikke merke-lig. Ledelsen i laget er totalt dominert av kvoteeiere. 12 av 14 medlemmer av Landsstyret har egne båter, og Landsmøtene domineres av enefiskere og båteiere. De siste 10-15 årene har Norges Fiskarlag gjort en strålende jobb for alle som eier fiskebåt i Norge.
På denne bakgrunn må kritikken fra Fiskebåtredernes Forbund føles urettferdig. Ingen har jo hatt mer glede av den strukturpolitikken Fiskarlaget har kjempet frem enn nettopp fiskebåtrederne. Kanskje kunne strukturordningene vært enda bedre, sett med redernes øyne, men alt i alt har de ingen grunn til å klage. Nå kan de «leie» kvoter i 20 år, og deretter overta dem gratis, forutsatt at alle strukturerer like mye.
Vi har også stusset over den harde kritikken mot Helga Pedersen. Hun har tydeligere enn noen andre gjort det klart at ressursfordelingen skal ligge fast, og utformet en strukturpolitikk som har gjort fiskebåtrederne enda rikere. Inge Halstensen må irritere seg så mye han vil når han leser dette. Faktum er at de fleste fiskebåtrederne i Norge nesten må knipe seg i armen for å sjekke at de ikke drømmer. For 20 år siden var de avhengig av statlig hjelp. Nå kan de danse på vei til banken. Fiskebåteierne i Norge har vunnet både prinsessa og hele kongeriket!
For ordens skyld; vi har alltid ment at fiskeriene i Norge bør avvikles så rasjonelt og effektivt som mulig. Men om retten til eksklusiv utnyttelse av felles fiskeressurser utløser superprofitt, må kvoteinnehaverne selvsagt belage seg på å betale ekstra skatt.

ÅRSMØTET I FISKEBÅTREDERNES FORBUND, som nylig ble avholdt i Ålesund, var lagt opp i forsoningens tegn. Helga Pedersen var hedersgjest og forsamlingen fikk klar beskjed om å behandle henne skikkelig. Det tror vi var fornuftig. I lengden er det dumt å terge på seg fiskeriministeren, særlig når vedkommende er nestleder i det største regjeringspartiet. Inge Halstensen kan være så retorisk briljant han bare vil; ingen vil like en så nådeløs kritikk som fiskeriministeren har vært utsatt for fra Fiskebåt.
Helga kom tomhendt. Hun ga ingen innrømmelser om nettolønn, NOx-avgift, ferskfiskstrategi, evigvarende strukturkvoter eller mer muskler i kvoteforhandlingene med andre land. Slik sett kan vi konstatere at fiskebåtredernes kritikk av den rødgrønne fiskeripolitikken har falt på stengrunn.
Fiskebåtrederne har et problem. De ønsker å bli færre. Samtidig vil de ha økt politisk innflytelse. Struktureringen i havflåten er i ferd med å stoppe opp, og mange vil heve kvotetakene. Prossessen er kommet lengst i ringnot. Men Inge Halstensen er ikke dum. Ytterligere konsentrering av kvoterettigheter vil øke det politiske presset mot at et lite fåtall redere skal «eie» all fisken. Å alliere seg med NHO kan være én vei å gå. Men om Fiskarlaget sprekker, kan mer enn vinninga gå opp i spinninga. Det beste for fiskebåteierne er selvsagt at de får juridisk eiendomsrett til kvotene. Derfor brukte Inge Halstensen mye tid på å etterlyse hvilke rettigheter fiskerne egentlig har. Helga Pedersen gadd ikke engang svare. Fisken i havet tilhører fellesskapet.