En globalisert næring

PÅ SLUTTEN AV 70-TALLET BLE Mowi-gründer Thor Mowinckel en meget upopulær mann i norsk oppdrettsnæring. Mowi hadde nemlig etab­lert seg i utlandet. Det var endog de som krevde at Mowinckel måtte trekke seg som nestformann i Norske Fiskeoppdretteres Forening. De så det som et svik at Norges største oppdrettsselskap bidro til å utvikle lakseoppdrett i andre land. Å eksportere unik teknologi og arvemateriale til konkurrenter ute har også skapt heftig debatt. Det er historien om Aqua Gen et godt eksempel på.
I fiskeri- og havbruksnæringen har utenlandsk kapital alltid vært et skjellsord. Eierskapet til ressursene i havet tilhører Norge og skal ikke være til salgs. Deltakerloven skjermer fiskeflåten mot utenlandsk eierskap, og i oppdrettsnæringen har også myndighetene gjort sitt beste for å holde utlendingene ute — i mange år ved å ha en regel om lokal tilhørighet. Om vi tillater oss å kalle Marine Harvest et norsk selskap, er det såvidt vi vet ingen utenlandske majoritetseiere av norske matfiskanlegg i dag. Strategien har med andre ord vært svært vellykket. I fiskeindustrien har det heller ikke vært vanlig med utenlandske eiere. Noen har forsøk, de aller fleste med katastrofalt resultat. Herunder regner vi også Findus i Hammerfest.
Grunnholdningen har altså vært at utlendinger ikke har noe i norsk fiskeri- og havbruksnæring å gjøre. Verdiskaping basert på norske fiskeressurser skal aller helst tilfalle lokalsamfunnene langs kysten.

DENNE HOLDNINGEN HAR UTVILSOMT også preget norske etableringer i utlandet. Når utlendingene ikke skal komme til oss, må vi være forsiktige med å komme til dem. Unntakene finnes selvfølgelig. Alt tidlig på 50-tallet etablerte Frionor videreforedlingsanlegg i USA, og senere i Thailand. Mowi og oppdrettsnæringens etableringer i utlandet er alt nevnt. Men denne ekspansjonen hadde sin naturlige forklaring. Konsesjonsloven la en klam hånd over vekstmulighetene i Norge. I det store og hele kan vi likevel konkludere med at norske fiskeribedrifter tradisjonelt har holdt seg på hjemmebane. Det skyldes ikke bare strategiske valg. De fleste av dem har vært små i internasjonal sammenheng, og uten kapital og styrke til å ekspandere på utsiden av landets grenser.
Holdningen til utenlandske oppkjøp av norske fiskeribedrifter er mye den samme i dag som før. Lokalt eierskap er fortsatt det beste. Men lysten og evnen til å etablere seg ute er totalt forandret. Det henger mye sammen med strukturutviklingen i næringen. De siste 10-15 årene har det vokst frem virkelig store fiskeriselskaper også i Norge, mye takket være kapital hentet inn over Oslo Børs. I dag har tre av verdens 20 største fiskeriselskaper hovedkontor i Norge.
Mens utenlandske datterselskaper nærmest var en kuriositet for noen år siden er det mer regelen i dag, iallefall for de største norske fiskeriaktørene. Faktum er at 70 prosent av alle ansatte i Norges 100 største fiskeribedrifter jobber i utlandet. Det er nesten ikke så vi tror det. Holder vi oss til de 10 største er andelen hele 82 prosent. 45 prosent av omsetningen til de 10 øverste på vår liste over de 100 største var i 2007 skapt utenfor Norge. Marine Harvest alene har rundt 75 datterselskaper i mer enn 20 land, og med nesten 8.000 på lønningslistene. Se artikkelen på side 47.

DENNE UTVIKLINGEN HAR SKJEDD SVÆRT raskt, og med et klart tyngdepunkt i Sør-Amerika. Men i dag finner vi norskeide fiskeriselskaper i alle verdensdeler, også i våre nærmeste naboland Sverige og Danmark. I våre øyne er dette en udiskutabel styrke og svært positivt. På fiskerisiden har Norge kompetanse og teknologi i verdensklasse. Det skulle bare mangle at vi ikke forsøker å utnytte dette etter beste evne. Vi har alltid vært av den oppfatning at videreforedling av fisk bør skje så nært opptil kundene som mulig. På den måten er det lettere å fange opp nasjonale preferanser, samtidig som man kommer på innsiden av tollmurer og andre fysiske handelshindre. Vi sitter på råstoffet og bør følge det så langt ut i markedet som mulig. Det er ofte der den største fortjenesten ligger. Men å etablere seg i utlandet er ingen autostrada til suksess, bare så det er sagt. Det er kre­vende å lede og utvikle selskaper som ligger utenfor landets grenser, for ikke å snakke om på den andre siden av jordkloden. Mange har brent seg.
Fiskerinæringen har alltid vært en av våre mest eksportorienterte bransjer. Nå er den også i ferd med å bli en av de mest globaliserte. I begge henseender forundrer det oss at North Atlantic Seafood Forum sliter med å trekke norske deltakere. Store delegasjoner kommer både fra Irland, Frankrike og Tyskland til denne viktige internasjonale fiskerikonferansen på Lillestrøm i begynnelsen av mars. Ifjor var 26 nasjoner representert. Det blir sannsynligvis mye det samme i år. Her bør norsk fiskerinæring kjenne sin besøkelsestid.