Færre hender i arbeid!

Fra 1945 til midt på 80-tallet gikk fiskeripolitikken i Norge ut på å holde flest mulig hender i arbeid langs kysten. Det var i realiteten en håpløs kamp. Ny teknologi, urbanisering og et krav om økt levestandard også i kystdistriktene førte til en voldsom nedgang i antall fiskere. Fra 1946 til 1981 ble antallet redusert fra 112.000 til 35.000, eller med nesten 70 prosent. Den sterke offentlige satsingen på fryseindustrien hindret en tilsvarende utvikling på land. Frem mot 1970 gikk faktisk antall sysselsatte i fiskeindustrien noe opp, og passerte 18.000 i 1972. Men deretter ble også industrien rammet, og antall arbeidsplasser falt sammenhengende i 20 år til noe i overkant av 10.000 i 1992.
Store offentlige overføringer og en politikk som tok sikte på å opprettholde en spredt og desentralisert næringsstruktur, kunne altså ikke hindre avfolking og fraflytting. Etterhvert ble det åpenbart for politikerne at denne «kjerringa mot strømmen»-politikken, som over tid bare bidro til å øke behovet for støtte, ikke kunne fortsette. Siden slutten av 80-tallet har det derfor vært ført en stadig mer aktiv strukturpolitikk med sikte på å effektivisere driften på sjø og land og fjerne kostbar overkapasitet. Lovverket er modernisert for å gjøre næringen mer markedstilpasset. Fiskeristøtten ble i praksis avviklet først på 90-tallet og en serie strukturordninger — først i havflåten og senere også i kystflåten, har redusert antall fiskere fra 28.000 i 1990 til ca. 15.000 i dag.
Denne politikken har vært ført av ulike regjeringer, og hele veien med Stortingets velsignelse. Den toppet seg de siste par årene av Svein Ludvigsens regjeringstid med innføringen av evig-varende strukturkvoter i havflåten, og drifts- og strukturordninger i kystflåten ned til 15 meter. Vi er enig med historiker Bjørn-Petter Finstad: Første halvdel av 1990-tallet kan omtales som et vesentlig vendepunkt i nyere norsk historie.
Det er viktig å understreke at samtlige strukturordninger har vært frivillige. Ingen er blitt tvunget til å selge seg ut. Men når det er sagt kan også markedskreftene være nådeløse.

Det er altså ingen tvil om at strukturpolitikken de siste 15 årene har virket, og gitt mange av de resultatene man var ute etter. Antall fiskere er som nevnt nesten halvert og lønnsomheten i flåten er så god at Stortinget for alvor har begynt å snakke om skatt på ressursrenten. I 2005 tok norske fiskere på land fisk og sjømat for ca. 11,8 milliarder kroner. Det er 780.000 kroner pr. fisker, og suveren rekord. I 2001, det forrige rekordåret, var førstehåndsverdien pr. fisker ca. 640.000 i dagens kroneverdi. At enkelte flåtegrupper gjør det dårligere enn andre, hører til regelen og er noe næringen må leve med.
Fiskeindustrien sliter ennå med ettervirkningene av den støtte-politikken som ble ført i over 40 år, og som bidro til å utvikle en ulønnsom og stadig mindre markedstilpasset struktur. At sysselsettingen i industrien faktisk økte fra vel 10.000 i 1992 til nesten 13.000 i 1997, henger sammen med en jevn vekst i tilførslene av råstoff, blant annet av torsk, sild og makrell fra utenlandske fartøyer. Men siden 1997 har sysselsettingen på land gått ned med 15-20 prosent.
Fortsatt er inntjeningen i norsk fiskeindustri for dårlig. Men kanskje begynner vi å ane en liten lysning. 2005 ble iallefall et brukbart år for mange. Verdien av de børsnoterte fiskeriselskapene — Domstein, Lerøy Seafood Group, Aker Seafoods, Fjord Seafood, Pan Fish og Cermaq, økte med ganske nøyaktig 4 milliarder kroner, eller 27 prosent. Mye, om ikke det meste av denne verdistigningen, må nok tilskrives prisutviklingen på laks, og er neppe en gevinst av strukturpolitikken. Dessuten hører det med til historien at hovedindeksen på Oslo Børs steg med nesten 40 prosent i samme periode.
Likevel er det vår bestemte oppfatning at liberaliseringen av lovverket og strukturordningene i flåteleddet nå for alvor begynner å betale seg.

De siste 25 årene er det forsvunnet nesten 20.000 arbeidsplasser i fiskerinæringen. Det merkes langs kysten, og mange ordførere mener i dag at strukturpolitikken koster mer enn den smaker. Det gjelder særlig de som tilhører den rød-grønne fløyen. Fra flere hold legges fiskeriminister Helga Pedersen under press for å avvikle strukturordningene i flåten og utvikle en politikk som tvinger frem landinger av fersk fisk for bearbeiding i Norge. Og det skal helst skje der næringsgrunnlaget er dårligst fra før. Målsettingen skal igjen være å holde flest mulig hender i arbeid.
Vårt råd er at fiskeriministeren studerer virkningene av den politikken som ble ført på 1950-, 60- og 70-tallet. Om hun gjør det, vil hun måtte innse at alle ordninger som hindrer næringslivet i å tilpasse seg markedskreftene og den internasjonale konkurransen, før eller siden spiller fallitt. Vårt ønske for det nye året er derfor at fiskeriministeren klarer å stå imot de som vil skru klokka tilbake — som bokstavelig talt vil pisse i buksa for holde varmen. Norsk sjømat sloss i et internasjonalt marked. I og med at vi ikke kan spise all fisken selv må vi holde tritt med en teknologisk utvikling som — enten vi liker det eller ikke — vil kreve stadig færre hender i arbeid.