Leder nr. 11/12 - 2017  
 

Nok er nok?

FISKERIENE VAR ET OFFENTLIG subsidiesluk. Milliardene trillet ut. Fiskeindustrien i beste fall et rent pengebytte uten innovasjon­sevne og konkurransekraft. Laksenæringen var en «berg- og dal­bane». Rett nok hadde tusenvis stått i kø for å sikre seg op­pdrettskonsesjoner, men fra 1989 til 1992 gikk tre av fire op­pdrettsselskaper enten konkurs eller måtte refinansieres. De som ville ha konsesjoner fikk dem nesten slengt etter seg av bankene. Skrur vi klokka 25-30 år tilbake i tid var det ikke mange langs kysten som oppfordret barna sine til å satse på en fremtid i fiskeri- og havbruksnæringen. «Skatt på ressursrenten» var science-fiction.
Nå har vi satt tingene litt på spissen. Selvfølgelig fantes det oppegående og dyktige fiskere, produsenter og oppdrettere også for 30 år siden. Men likevel snakker vi om en helt annen verden. Trygve Hegnar ville ikke engang ha overtatt en fiskeindustribe­drift om han fikk den slengt etter seg. I Norge ga folk blaffen i hvem som dro ut på havet for å fiske eller sto klare til å ta i mot fisken når båtene kom til land. De fleste var bare glade for at noen orket å gjøre det. Ingen krevde å få «sin del av kaka». Det var jo ingen kake å dele på.
I 1991 kom trålstigen, som la grunnlaget for den fremtidige kvotefordelingen mellom kyst og hav. Kystfisket ble lukket og ringnotflåten fikk sin første strukturordning. De ærverdige eksportmonopolene på Vestlandet ble avviklet, og salgslagene mistet retten til å bestemme hvem som skulle få kjøpe fisk. Heretter kunne hvem som helst drive produksjon og eksport av sjømat. I 1991 ble også bo- og driveplikten i oppdrettsnæringen endelig avviklet, eierskapsbegrensningene fjernet og FOS gikk konkurs. 1991 var med andre ord året da det snudde. Langt de fleste vil si til det bedre. Men noen vil hevde at det var da nedturen startet for alvor.


2017 GÅR MOT GRAVEN. Sjømatnæringen har lagt et nytt fantastisk år bak seg. For 30 år siden trillet milliardene ut. Nå fosser de inn. Fiskerne hadde historiens beste år i 2016, og det året vi nå er på vei ut av blir ikke mye dårligere — om dårligere i det hele tatt. I oppdrettsnæringen klyper de seg fortsatt i ermene og lurer på hvor lenge festen skal vare. Industrien sitter som alltid i klem mellom kaikanten og krevende markeder, men også på land har strukturprosessen gitt resultater. I dag er det ingen langs kysten som fraråder barna å satse på en fremtid i sjømat­næringen. Problemet er bare at inngangsbilletten er blitt skyhøy.
Økonomisk går altså norsk sjømatnæring så det griner. Det skyldes flere forhold, men først og fremst at det har blitt veldig mange færre å dele på. Siden 1990 er 20.000 fiskere blitt til under 9.000 og 800 oppdrettsselskaper til vel 100. Hvor mange fiskein­dustribedrifter som har forsvunnet de siste 25-30 årene, har vi ikke tall over. Men det er ikke få.
Forsiden av medaljen er inntjeningen. Baksiden at sjømatnæringen ikke lenger er i stand til å opprettholde arbeidsplasser og bosetting i mange kystområder. Motstanden mot strukturpolitikken har vært der hele tiden, og har bare økt i styrke. I dag er den sterkere enn noen gang. Selv langt inn i Høyre er det de som mener at nok er nok. Siden tidlig på 1980-tallet har en av hoved­målsettingene i fiskeripolitikken vært å skape reell lønnsomhet i næringen. Det målet er nå nådd, og vel så det. Heretter bør fokuset være på en annen av hovedmålene, nemlig at sjømatnæringen skal bidra til å bevare bosettingsstrukturen langs kysten.

 


FOR SJØMATNÆRINGENS AKTØRER er det flere grunner til å si seg enig i dette. Den første er selvfølgelig at alle i næringen ønsker en levende og livskraftig kyst. Det er jo langs kysten de bor. Mange steder er sjømatnæringen nå så «inntørket» at det knapt er bransjemiljøer igjen. Det er en skummel utvikling. Sterke faglige miljøer er ofte en forutsetning for suksess.
Dernest er det ett viktig forhold til. For 30 år siden var de fleste i Norge bare forundret over at noen i det hele tatt orket å drive som fiskere, stå i kalde og trekkfulle produksjonshaller eller balansere langs kanten av bølgende merder. I dag vil de som var forundret ha sin del av kaka. Skatt på ressursrenten er for lengst et aktuelt tema, og noe Stortinget skal ta stilling til. Ingen skal kunne stikke svimlende gevinster av å utnytte felles naturressurser i egne lommer. I oppdrettsnæringen, der samtlige eiere er blitt mangemillionærer eller endog milliardærer, er situasjonen mye den samme. Også oppdretterne må nå begynne å betale for bruken av kystarealer.
Videre strukturering og konsentrasjon av eierskap og rettigheter, enten det gjelder til fisken i havet eller til biomasse i op­pdrettsmerder, vil ganske sikkert gi enda bedre lønnsomhet. Men hva er poenget for eierne dersom pengene bare forsvinner inn i statskassa i form av ressursrenteskatt og arealavgift?
Vi lever heldigvis i et demokrati. Kjøp og salg av bedrifter er tillatt. Men som ambisiøs og vekstkåt aktør i sjømatnæringen hadde vi fulgt veldig nøye med i den debatten som nå kommer om skattlegging av fiske og oppdrett. Nok er kanskje i ferd med å bli nok også for flertallet på Stortinget.
Og med denne lille advarselen ønsker redaktøren God Jul og et strålende og fremgangsrikt Godt Nytt År!