| |
Markedsadgang
til besvær
NAVNET BURDE GI seg selv.
Pan Marine blir verdens desidert største oppdrettsselskap. Kanskje vil
fusjonen mellom Marine Harvest og Pan Fish også bedre markedsadgangen
for norsk laks i EU. John Fredriksens milliarder sørger jo for at enda
mer av oppdrettsnæringen i Skottland havner på norske hender. Ifølge
Atle Eide er det den absolutt billigste måten å knekke den skotske motstanden
på. If you can’t beat them, buy them!
Siden 1990 har norsk oppdrettsnæring ligget i kontinuerlig krig med
lakseoppdretterne i USA og EU. Hva kampen om markedsadgang har kostet
bransjen vet ingen. Alt i alt snakker vi om flere hundre millioner kroner.
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) og Norske Sjømatbedrifters
Landsforening (NSL) har alene brukt minst 120 millioner kroner. Parolen
fra første dag har vært å holde mest mulig kjeft. Forhandlingsstrategi
og møtevirksomhet har vært en sak for toppledelsen i FHL Havbruk og
NSL, ofte i tett samrøre med Fiskeridepartementet, der lysten til å
informere også har vært tilnærmet null.
Hvorvidt innsatsen og strategien har vært god nok, skal vi derfor være
varsomme med å uttale oss om. Vi vet jo svært lite om hvordan man har
jobbet. Men målt i det Norge har oppnådd gjennom disse 15 årene, gir
svaret seg selv. Fersk norsk laks er fortsatt bannlyst i USA, og EU
har nylig innført en markedsordning for norsk oppdrettslaks som mange
vil karakterisere som en skandale. Resultatet står med andre ord til
slakt.
HVORFOR HAR DET gått galt,
og hva kunne man gjort bedre?
Det er de to sentrale spørsmålene norsk oppdrettsnæring i dag må finne
svarene på. Dersom laksen fra Norge noen gang skal slippe av kroken
bør de som har hovedansvaret for å sikre markedsadgangen gå i seg selv.
Det har vi bedt Atle Eide og Odd Steinsbø gjøre i dette nummeret. Som
styreledere i FHL Havbruk og NSL har Eide og Steinsbø vært medlemmer
i det forhandlingsutvalget næringen selv har oppnevnt for å finne en
løsning med EU, og om noen i dag skal stilles til ansvar står de to
i første rekke.
Resultatet er ikke spesielt oppløftende.
På det første spørsmålet er Eide og Steinsbø helt enige. Da Tony Blair
våren 2004 bestemte seg for å støtte kravet fra skotsk oppdrettsnæring
om beskyttelsestiltak, var løpet kjørt. EU be-stemte seg for å straffe
norsk laks, og siden har norske argumenter prellet av som vann på gåsa.
Ikke bare det; DG Trade har bevisst manipulert alle tall for å få det
resultatet politikerne ønsket. Det gikk altså galt fordi EU ville det,
og fordi 400 millioner mennesker teller mer enn 4 millioner.
Begge avviser konspirasjonsteorien om at dårlig markedsadgang skal «tvinge»
Norge inn i EU. De tror heller ikke bøndene står bak, slik vi flere
ganger har tatt til ordet for på lederplass. Men Eide innrømmer at man
i Norge egentlig vet fint lite om hvem som har trukket i trådene i EU.
Det politiske spillet har foregått bak stengte dører og godt utenfor
norsk hørevidde. Vi holder følgelig fast på vår påstand om at landbruksinteressene
i EU må ha spilt en viktig rolle.
SELVRANSAKELSEN BRINGER heller
ikke så mye nytt på bordet. Odd Steinsbø kan ikke komme på én eneste
ting forhandlingsutvalget burde eller kunne ha gjort anderledes. Atle
Eide er ikke like kategorisk, og mener man burde ha brukt enda mer ressurser
på å få EU og Tony Blair til å forstå at straffetoll og minsteimport-priser
først og fremst rammer EU selv, ikke norsk oppdrettsnæring. Men heller
ikke Eide tror næringen eller forhandlingsutvalget kunne gjort noe som
helst anderledes for å slippe helt av kroken.
Begge har kritiske kommentarer til myndighetenes rolle. Opphevel-sen
av fôrkvoteordningen i 2005 og tildelingen av nye konsesjoner i 2003
var ikke noe stort sjakktrekk. Det understreker særlig Odd Steinsbø.
Eide tror dessuten ikke at myndighetenes hardkjør mot Safeguard-ordningen
var så gjennomtenkt. Regjeringen burde i det minste ha evaluert alternativene
bedre. Steinsbø mener myndighetene burde ha koplet laks og olje tettere
sammen. For egen del er vi mer på linje med Eide, som tviler på at slike
pressmidler fungerer. Derimot er det ingen tvil om at norsk EU-medlemsskap
eller nedbygging av norske tollmurer på landbruksprodukter hadde skapt
vei i vellinga. Men da beveger vi oss langt utover det som har vært
mulig politikk i Norge de siste 15 årene.
ATLE EIDE OG Odd Steinsbø
må selvsagt forsvare den forhandlingsstrategien næringen har fulgt.
Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. At resultatet ble en katastrofe,
for å formulere oss tabloid, betyr nødvendigvis ikke at man har feilet.
Vi etterlyser likevel en noe større evne til selvransakelse. Kanskje
er det nettopp evnen til å være mer ydmyk overfor resten av verden det
skorter på. I løpet av få år har Norge endret status fra å være en høyst
middelmådig økonomi i vestlig målestokk til å bli et av verdens rikeste
land. Hvordan dette har påvirket vårt selvbilde og oppførsel utad er
ikke godt å si. I fiskerisektoren er vi alltid raske med å forherlige
egne synspunkter og krav overfor de andre fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren.
Det er alltid de andre som har feil — som jukser og krever mer enn rett
er. Mon tro vi har opparbeidet oss et rykte for å være «besserwissere»
og arrogante. Dessuten har Odd Steinsbø ganske sikkert et poeng: «EUs
holdning til norsk oppdrettsnæring har ikke endret seg til det bedre.
Kanskje er de irritert over at vi to ganger har sagt nei til medlemsskap,
men likevel høylydt forlanger å bli behandlet som medlem hver gang vi
skal selge dem laks.»
|
|
