Rekordene faller som fluer

I SEPTEMBER IFJOR FIKK VI besøk fra USA. Vedkommende, som jobber i en bank i New York, var veldig forbauset over at de norske avisene skrev så lite om finanskrisen og at folk flest virket så ubekymret. — Bare vent, fikk vi høre. — Nedturen er såvidt begynt, og den kommer til Norge også. Det blir mye, mye verre enn myndighetene tror!
Vår venn fikk rett. Lenge var «subprime» noe som bare angikk USA, og finanskrisen noe politikerne lett kunne kjøpe oss ut av — om den da i det hele tatt kom til Norge. Men etterhvert som månedene gikk, og prognosene for utviklingen av arbeidsledigheten og bruttonasjonalproduktet ble dystrere og dystrere, har alvoret seget inn over oss. Oljefondet er stort, men som en dråpe i havet om målet skal være å opprettholde kjøpekraften i våre eksportmar­keder. Om dansker, tyskere, franskmenn og briter ikke lenger har råd til å kjøpe nye biler med støtfangere fra Norge, er det fint lite myndighetene her hjemme kan gjøre; bortsett fra å sørge for at de som mister jobbene i bilindustrien får det de trenger av NAV — og når de trenger det!
De siste månedene har Norge — og resten av Europa — druknet i redningspakker. Hvor mange tusen milliarder som tilsammen er pøst inn i de europeiske økonomiene vet knapt noen. Regner vi pr. innbygger er det ingen tvil om hvor milliardene har flommet mest, nemlig i Norge. Uansett hvor mye de rød-grønne har bevilget, har opposisjonen bedt om mer. Det er jo valgår, må vite. Aldri har uttrykket «å kjøpe seg stemmer» ligget lenger fremme på tunga enn i år.
Ingen sentrale politikere fra venstresiden sier det høyt, men vær sikker; innerst inne gotter de seg. Finanskrisen viser hvor råttent det kapitalistiske systemet er og hvordan grådighetskulturen florerer. Når det hele er over kommer SV og Arbeiderpartiet til å overgå hverandre med kreative forslag om hvordan man kan regulere og styre næringslivet enda mer slik at det ikke skjer igjen.

DET ER KANSKJE SOM Å BANNE i kirken. Men vi er generelt svært skeptiske til alle krisepakkene. For det første fordi det nærmest er blitt en konkurranse blant de politiske partiene om å gi mest. Oljefondet er som en stor kakeboks, og politikerne småunger som forsøker å kjøpe seg venner ved å dele ut flest kaker. Det kan aldri gå bra.
Dernest utnytter alle situasjonen maksimalt. Enhver interesseorganisasjon med ambisjoner om å holde på medlemmene, maler med kullsvarte pensler. I kampen om «pakkepenger» er taushet definitivt ikke gull. Her dreier det seg om å klage mest mulig.
Vi sier ikke at krisepakker er feil. Vi frykter bare at de er overdimensjonerte og at de tidvis er som å pisse i buksa. Noen ganger må man ta ondet ved roten. Er tanna råtten, må den ut. Da er det dumt å pøse på med paralgin forte. Dersom kjøperne i utlandet ikke har penger til å kjøpe så mye fisk fra Norge som fiskerne tar på land, er det neppe smart å legge til rette for at fisket skal fortsette med uforminsket styrke slik at lagrene hoper seg opp. Å ta igjen tapt forbruk er ikke enkelt. Spør bare Odd Steinsbø som var sjef i FOS. Lakseberget var godt ment, men ble til syvende og sist salgslagets bane. Man må aldri undervur­dere de markeds-psykologiske effektene av store lagre. Til syvende og sist er det best å la loven om tilbud og etterspørsel styre. Når kjøpekraften faller må prisen ned. Krisepakker som bidrar til å opprettholde et prisnivå på førstehånd i Norge som er høyere enn forbrukerne i utlandet er villig til å betale, har vi ingen tro på. Da er det bedre å røske tanna ut!

NÅ ER DET LETT Å DRUKNE I dystre mediaoppslag om hvor ille den økonomiske krisen skal bli. Vi holder imidlertid fast ved at fiskerinæringen vil komme bedre fra det enn mange andre bransjer. Hovedårsakene har vi vært inne på en rekke ganger. Ressurssituasjonen er strålende, prisen på drivstoff lav og fisk er sunn mat.
I september og oktober ifjor holdt vi likevel pusten i påvente av det som skulle komme. Først kom november med historisk høy eksportverdi. Fisk og sjømat for over 4,3 milliarder kroner ble sendt ut av landet, en økning på 2,6 prosent fra året før. Aldri har vi eksportert mer i november. Ingen krise med andre ord. I desember satte vi på ny rekord. Denne månedene eksporterte vi fisk for 3,7 milliarder, en økning på hele 10 prosent fra desember 2007. I januar i år kom den tredje rekordnoteringen på rad. Eksportverdien passerte 3,4 milliarder, over 300 millioner mer enn i januar 2008. I februar kom den fjerde, men en økning på ca. 8 prosent. Om noen hadde sagt i oktober at eksportrekordene skulle falle som fluer både i november, desember, januar og februar, ville vi ristet skeptisk på hodet. Men i disse fire månedene — da myndighetene i hele Europa konkurrerte om å bevilget de største krisepakkene og krisemaksimererne i Norge hevdet at sjømatmarkedene hadde stoppet helt opp — eksporterte vi fisk for 15 milliarder kroner. Det var 7,5 prosent mer enn i samme periode ett år tidligere. Aldri før har vi eksportert så mye fisk. Rekord, rekord, rekord og atter rekord!
Så langt har det altså gått over all forventning. Forbrukerne ute etterspør norsk fisk som gale. Vi sier ikke at det vil fortsette slik, men hittil har vår teori bare styrket seg; dette kommer ikke til å gå så ille. Den største utfordringen blir å overleve krisepakkene!