Ved et veiskille!

Det var mer spennende å drive politisk journalistikk før. Klasseskillet var tydeligere, frontene mer markerte og politikerne vanlige mennesker med yrker — ikke partibroilere søkklastet med vekttall fra universitet og høyskoler og utallige kurs i å takle media. I gamle dager, da politikerne tørnet sammen i debatter og møtesaler, kunne alt skje. Politiske holdninger gjorde gode naboer til bitre fiender, og ideologi bestemte ofte hvem barna fikk leke med. I dag er vi mer opptatt av reality-serier på TV og hvordan været er når vi skal på hytta i helgen, enn om statsministeren kommer fra Høyre eller Arbeiderpartiet. Det spiller jo ingen rolle. Vi har det like bra uansett.
Slik er det blitt i fiskeripolitikken også. Før skulle tusen støvler trampe væreierne flate, samvirkebevegelsen utradere privatkapitalismen og Arbeiderpartiet sentralisere hele fiskevareeksporten. Fiskeindustriens toppledere ble hissig røde over snippen bare noen nevnte Norges Råfisklag, og det å invitere fiskarlagsformannen til årsmøtene i industriens organisasjoner var rett og slett utenkelig.
Nå har vi selvfølgelig spissformulert, men leserne skjønner hvor vi vil. Dagens fiskeripolitiske debatt er blodfattig sammenlignet med det voldsomme engasjementet som oppsto da sterke ideologiske krefter tørnet sammen i mellomkrigsårene og på 50- og 60-tallet.
Men for all del. Vi ønsker oss selvsagt ikke tilbake til en tid da skyttergravene løp lange og dype i fiskerinæringen, gravd ut i mistro og frykt for hva motparten kunne finne på av djevelskap. Vi foretrekker den helhetstenkingen som preger dagens fiskeridebatt mer enn noen gang, og som bygger på erkjennelsen av at alle egentlig sitter i samme båt.
Men det er altså blitt mer forutsigbart og kjedelig.

De siste 25 årene har fiskeripolitikken beveget seg mot høyre. Det startet med Høyrebølgen og fiskeriminister Thor Listau i 1981, og fortsatte med Bjarne Mørk Eidem, Moxnes-utvalget, Svein Munkejord, Oddrunn Pettersen og Jan Henry T. Olsen. Gradvis ble lovverket liberalisert, fiskeristøtten fjernet og markedskreftene sluppet løs. Særlig det siste markerte et viktig brudd med Arbeiderpartiets fiskeripolitikk i de første tiårene etter krigen. Da var markedskrefter et fyord, planøkonomi autostradaen til velstand og lykke.
Resultatet har vært en kraftig strukturering i næringen, både på sjø og land — i tradisjonell fiskerivirksomhet såvel som i oppdrett. Dette har vært en utvikling som både Høyre og Arbeiderpartiet har ønsket og drevet frem, og som de andre partiene mer eller mindre stilltiende har akseptert. Siden midt på 80-tallet er det vår påstand at de ulike regjeringene stort sett har vært enige om kursen. I den grad de har vært uenige, har det vært om tempoet.
Foran Stortingsvalg vil partiene alltid spissformulere sin politikk. Det gjelder særlig opposisjonen, som nødvendigvis må markere at den representerer et alternativ til det bestående. Nøyer vi oss derfor med å lese valgprogrammene er det ikke vanskelig å finne motsetninger. Men i hverdagen har det vært forbløffende enighet om hovedlinjene i fiskeripolitikken. Det har på mange måter gjort det kjedelig å være politisk journalist. Iallefall langt kjedeligere enn seniorredaktøren kan erindre fra «Norsk Fiskerinærings» barndom.

Etter fire år med Svein Ludvigsen som fiskeriminister, står vi for første gang på mange år overfor et Stortingsvalg der de to regjeringsalternativene virkelig representerer hver sitt veivalg. Fiskeripolitikk kan igjen bli spennende. Om velgerne gir Høyre og regjeringen fornyet tillit vil fiskeriministeren de neste fire årene — les Svein Ludvigsen — strukturere mer, tillate ytterligere konsentrasjon av eierskap og skattlegge ressursrenten. Han vil gi oss enda mer av den politikken han har ført med så stor suksess og målbevissthet siden 2001.
Men nå har det rød-grønne alternativet fått nok av høyrekjøret.
Pendelen har slått for langt ut. Både SV og Senterpartiet går til høstens Stortingsvalg med et klart løfte om å endre kurs. Strukturprosessen har gått for langt og må reverseres, fiskerinæringen skal igjen spille en viktig rolle i distriktspolitikken og kravet om lønnsomhet skal ikke lenger presse stadig flere aktører ut av næringen. Kort sagt; de vil snu!
Hvorvidt også Arbeiderpartiet vil vende 180 grader om, er mer uklart. Men om Senterpartiet får fiskeriministerposten i en rød-grønn koalisjonsregjering, hvilket vi tror det er store sjanser for, får vi et markert systemskifte. Det kommer ikke Arbeiderpartiet til å stanse.
I dette nummeret av bladet har vi en valg-duell mellom Svein Ludvigsen og Lars Peder Brekk. Den bekrefter at Høyre og Senterpartiet i dag befinner seg på hver sin planet i fiskeripolitikken. Om de to debattantene virkelig mener det de sier, bør alle i fiskerinæringen tenke seg grundig om før de slipper høstens stemmeseddel i valgurnen. Den kan nemlig bli meget avgjørende for fiskeri- og havbruksnæringens videre utvikling. Vårt syn burde ikke være noen stor hemmelighet. Vi tror næringen er best tjent med at Svein Ludvigsen får fortsette.