Råfisklov til besvær

«JEG SKJØNNER IKKE poenget med å diskutere Råfiskloven. Vi har da langt viktigere saker å snakke om. Over påske risikerer vi at hele kysten stopper opp», sukket Reidar Nilsen irritert under årsmøtet i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) i Bodø i begynnelsen av april. Det sa han mot bedre vitende. Når det ligger tusenvis av tonn saltfisk på lager fra Sunnmøre til Øst-Finnmark, og det snart ikke er bedrifter som kjøper torsk, vet selvfølgelig fiskarlagsformannen hva som er årsaken. Siden januar har Norges Råfisklag satt minsteprisene så høyt at det ikke har vært økonomisk grunnlag for å kjøpe torsk til salting, som i praksis er den eneste mulige anvendelsen for mye av den torsken som kommer på land i vinterhalvåret. Når fiskerne risikerer å møte stengte dører i ukene og kanskje månedene som kommer, er det med andre ord Råfiskloven som er problemet. Det burde ikke forundre noen at FHL er mer opptatt enn noen gang av å diskutere fiskernes grunnlov og de konsekvenser den har for fiskeri-Norge.
Når fiskerne vil beholde loven er det selvfølgelig én hovedgrunn; de tror salgslagenes monopol gir dem bedre priser på fisken. De må gjerne snakke lenge og varmt om andre fordeler ved loven; mer stabilitet, garanterte oppgjør og likebehandling, for å nevne noe. Men det som til syvende og sist teller er at loven gir fiskerne rett til å fastsette prisene, og at de dermed får en større andel av verdiskapingen enn de ellers ville ha fått. Vanskeligere er det ikke.
Reidar Nilsen er ikke den første som stønner oppgitt over FHLs stadige gnål mot Råfiskloven. Det har også mange av fiskeriministrene gjort de siste 15-20 årene. Men for oss — som mener den bør fjernes — er fiskeindustriens evige kamp mot hovedprinsippet i loven, nemlig at den ene parten har enerett til å fastsette prisen, en bekreftelse på at vi har rett.

«HVA ER PROBLEMET MED minsteprisene?», spør av og til fiskernes talsmenn. «Hvert år betaler jo fiskeindustrien hundrevis av millioner kroner i overpris». Spørsmålet viser at de overhode ikke har skjønt loven om tilbud og etterspørsel. Sålenge forbrukerne verden over er villige til å betale mer for torsken fra Norge enn den minsteprisen salgslagene fastsetter, fungerer markedskreftene. Da vil konkurransen mellom norske fiskeprodusenter gi en markedsriktig pris. Her dreier det seg altså ikke om å betale mer enn man behøver, slik fiskernes talsmenn påstår, men å betale det som må til for å få fatt i fisk.
Problemet oppstår når minsteprisene blir satt høyere enn det forbrukerne vil betale. Da kan vi faktisk oppleve at hele omsetningen stopper opp, slik torskefiskerne nå er i ferd med å oppleve. Når markedet utvikler seg positivt og prisene øker, er det ikke så farlig om salgslagenes minstepriser blir hengende litt etter. Konkurransen mellom kjøperne sørger likevel for at fiskerne får sin andel. Det er når prisene faller — særlig mye og raskt, at fiskeindustrien havner i en håpløs skvis. Det nytter lite å fortelle utenlandske importører at minsteprisene i Norge dessverre krever en høy pris, når de kan snu seg rundt og kjøpe billigere fra Island og Russland.
Ofte vil fiskeindustrien i valget mellom å stenge eller å betale mer for fisken enn det er økonomisk grunnlag for, velge det siste. Hensynet til arbeidstakerne og behovet for å beholde gode kunder, samt muligheten for at markedet kan bedre seg innen de ferdige produktene er klare for salg, gjør at man aksepterer minstepriser som høyst sannsynlig innebærer tap. Slik bidrar altså Råfiskloven til at fiskerne over tid får mer for fisken enn markedene er villig til å betale. Regningen dekkes av industrien, hvilket forklarer at foredling og salg av fisk er en av de minst lønnsomme næringene i Norge.

DET HAR ALDRI VÆRT POLITISK flertall på Stortinget for å fjerne Råfiskloven, noe også FHL har måttet akseptere. I stedet for å kreve loven opphevet har derfor fiskeindustriens talsmenn bedt om modernisering, uten alltid å være særlig presis. Stortingsfolk er lærenemme. Også de snakker gjerne om behovet for fornying, men uten å forklare. Vi skjønner derfor godt Trygve Myrvangs hjertesukk: Alle vil modernisere Råfiskloven, ingen sier hvordan.
I Bodø var Sigurd Teige, Magnar Pedersen og Lars Liabø innledere. De var usedvanlig samstemte. Teige vil at fiskeindustrien og fiskerne skal eie og drive salgslagene sammen, Nergård-sjef Pedersen at salgslagene bør overtas av staten og Lars Liabø at lagene ikke bør fastsette minstepriser og la alle som vil inngå langsiktige avtaler få lov til det.
Vårt forslag er som følger: Slå alle salgslagene sammen, la staten overta eierskapet og la kjøper og selger bestemme prisen helt fritt. Omsetningen skal fortsatt foregå gjennom laget, gjerne med felles salgs- og oppgjørsbetingelser om det er ønskelig. Dermed kan laget utføre de statistikk- og kontrolloppgavene som myndighetene er så opptatt av. En slik løsning vil både redusere kostnadene — ett lag driver mer effektivt enn seks, og til enhver tid gi markedsriktige priser på førstehånd.
Det nye salgslaget kan f.eks. organiseres som Eksportutvalget for fisk, dvs. som et statlig aksjeselskap ledet av et styre valgt av næringens egne organisasjoner. På den måten kan næringen sikre at omsetningen skjer så rasjonelt som mulig.