12. april – en historisk merkedato

KYST MOT HAV, SØR MOT NORD. Kjøper mot selger, liten mot stor. Ingen annen bransje har vært mer gjennomsyret av konflikter og interessemotsetninger enn fisk og havbruk. Det har med geografi å gjøre, med fiskeslag, redskap og fartøy. Med produksjon og eksport, økonomi, lovverk og politikk. Med vertikal og horisontal integrering, arealbruk, tradisjoner, holdninger og ikke minst historie. Å krangle med naboen er nærmest blitt en livsstil.
Resultatet har gitt seg selv. En hærskare med kostbare organisasjoner. I fiskerinæringen har man brukt svimlende summer og masse energi på å organisere intern krangel. Takk og pris at ingen har regnet på det. All vet at denne kampen ikke har bidratt noe som helst til å styrke næringens omdømme i samfunnet, langt mindre gitt politisk innflytelse.
Fiskerne har hatt Norges Fiskarlag. Det hører med til historien. Allerede i 1926 bestemte sjøsiden seg for å trampe i takt. Det bidro sterkt til å gi fiskerinæringen et lov- og regelverk tilpasset fiskernes ønsker og behov. Fiskeindustrien klarte aldri å samle seg, og ble et lett bytte. Men også Fiskarlaget har vært preget av intern uro, ikke minst de siste 10-15 årene. Hemmet av indre blødninger og i nærmest konstant konflikt med kjøpersiden, har laget aldri hatt kraft til å løfte fiskerinæringen opp og frem i samfunnsdebatten.
Men fiskerne har i det minste prøvd. Industrien har for det meste sutret, og dyrket mistro til naboen. Den som leser Helge Richardsens bok om fiskeindustriens organisasjonshistorie må bli skremt over motsetningsforholdet mellom eksportører og tilvirkere, nord og sør og de ulike anvendelsene av råstoffet. Å samle fiskeindustrien under én organisatorisk hatt var i realiteten utopi til langt ut på 80-tallet.
I oppdrettsnæringen tok man heldigvis lærdom av fiskerne. Norske Fiskeoppdretteres Forening ble en samlende kraft nesten fra første stund.

LA DETTE VÆRE BAKTEPPET for følgende betraktninger. Torsdag 12. april 2007 ble en merkedag i norsk fiskeri- og havbruksnæring. I historiens lys fikk det som skjedde på Hotel Royal Christiania i Oslo på langt nær sin fortjente oppmerksomhet. Da de mange FHL-organisasjonene besluttet å slå seg sammen til én organisasjon, var det knapt noen som tok ordet. Det gikk intet historisk sus gjennom lokalet, og vi så ingen tårer. Men det som skjedde var i realiteten fullbyrdelsen av en drøm — en organisatorisk samling fiskeindustriens ledere ikke engang turte å snakke om for 40 år siden, og som bare de mest fremsynte hadde i hodet. At også fiskeoppdretterne skulle henge seg på, var en tanke som først begynte å spire fra slutten av 80-tallet.
Så kan man si at det finnes andre merkedager.
Norske Fiskeoppdretteres Forening ble stiftet 18. mars 1970 i Sykkylven. 29. mai 1991 så Fiskerinæringens Landsforening dagens lys som den første virkelig landsdekkende foreningen for fiskein-dustrien, og 17. november 1994 skapte FHL den første brobyggingen mellom fiskeindustri og oppdrett. Det siste skal Jostein Refsnes ha sin del av æren for. I 2001 ble samarbeidet i FHL ytterligere formalisert med etableringen av FHL Havbruk og FHL Industri & eksport. Men det endelig skrittet ble altså tatt 12. april i år. Såvidt vi kan skjønne har FHL fått en fornuftig og handlekraftig oppbygging. Organisasjonen har ett styre og én generalforsamling. Hovedfokuset er rettet mot fire områder — næringspolitikk, handelspolitikk, miljøpolitikk og matpolitikk. To bransjegrupper for henholdsvis havbruk og industri skal være bindeledd mellom styret og medlemmene. På generalforsamlingen stemmer medlemmene i henhold til innbetalt kontingent. Størrelse gir altså makt. De ti største medlemsbedriftene vil kontrollere ca. 30 prosent av stemmene. I bransjegruppene, som i praksis vil få stor innflytelse over styret, har hvert medlem 1 stemme. På den måten vil også «grasrota» bli hørt.

NORGE ER ET DEMOKRATISK samfunn. Kanskje for demokratisk, vil noen mene. I fiskerinæringen har man iallefall tradisjon for å starte nye foreninger straks man ikke får det akkurat som man vil. Det har neppe vært til gavn for næringen totalt sett, og i mange tilfeller heller ikke for dem som har dannet sine egne menigheter.
I «Norsk Fiskerinæring» har vi alltid ment at fiskerinæringens aktører må samarbeide mer. De mange organisasjonene har vært til ulykke for næringen. Derfor jublet vi da FNL ble etablert og skrev varmt om opprettelsen av FHL. Det som skjedde 12. april i år har naturligvis også vår støtte. Men nettopp når organisasjoner slår seg sammen er det viktig å være ydmyk. Tilhørigheten til en forening, dvs. viljen til å akseptere kompromisser, er ofte omvendt proporsjonal med foreningens omfang. Og jo mer en forening favner, jo større er behovet nettopp for kompromisser. Etableringen av Fiskekjøpernes Forening er i første rekke et resultat av strukturutviklingen i næringen. Men det skyldes også at FHL-systemet ikke har vært villig eller dyktig nok til å fange opp signalene fra de mange små og mellomstore aktørene i norsk fiskeindustri. Dette blir kanskje den største utfordringen for FHL i tiden som kommer. Vedtektsendringene har gitt de store selskapene større formell makt. Den må de forvalte med ydmykhet og fornuft. Hvis ikke vil 12. april neppe bringe oss nærmere neste milepæl i organisasjonshistorien — en samling av FHL, Norske Sjømatbedrifters Landsforening og Fiskekjøpernes Forening.