Struktur til besvær

Det er en evig prosess, drevet frem av teknologi og stadig sterkere global konkurranse. Vi kan mislike det så mye vi vil, stønne oppgitt over børsspekulanter og finansmeglere som kun meler egne kaker, og lure på om verden ikke har lært noe som helst av Pan Fish, Fjord Seafood, Nordic Sea Holding, West Fish-Aarsæther og alle de andre som trodde fusjoner, oppkjøp og stordrift var veien til lykkeland. Har de ennå ikke fått med seg at fleksibilitet og evne til raske omstillinger er nøkkelen til suksess i fiskerinæringen, og at størrelse alene betyr lite for evnen til å tjene penger.
Joda, det har de sikkert. Men når ny teknologi dobler produksjonskapasiteten og halverer behovet for arbeidskraft, må noen bort. Man kan konkurrere hverandre til døde, hvilket er et farlig sjansespill for alle som er involvert, eller forsøke å styre prosessen gjennom frivillig avvikling, fusjoner og oppkjøp. Det siste er normalt det beste, og resulterer naturlig nok i at næringen får færre og større aktører. Det er altså en nødvendig og uunngåelig utvikling, og den har pågått kontinuerlig de siste 30-40 årene.
La oss ta et typisk eksempel. For 35 år siden hadde vi rundt 80 sildemelfabrikker i Norge. Siden har bransjen strukturert og strukturert. I dag er det 8 fabrikker og fem aktører igjen - Welcon og Arne Stang, samt de fire fabrikkene som samarbeider gjennom Norsildmel. Likefullt er det ett tema som overskygger alle andre; hva kan man gjøre for å strukturere mer! Produksjonskapasiteten er fortsatt for stor og maskiner som står stille koster penger.
Ingen vil påstå at strukturprosessen i sildemelindustrien har vært feil, selv om bransjen har strukturert mer enn noen andre. Og fortsatt vil altså mange mene at man med fordel kan redusere antall fabrikker enda mer.

Strukturering er med andre ord uunngåelig.
Hvorfor da stønne oppgitt?
Jo, først og fremst fordi vi er møkk lei industriledere og finansakrobater som tror de vet svaret på alle problemer i fiskeri- og havbruksnæringen, og som ikke har noe annet å tilby enn restrukturering og kunnskapsløs kritikk av det bestående. Dette er ledere vi ofte mistenker for verken å ha næringens eller eiernes beste i tankene når de argumenterer for store oppkjøp og fusjoner. Finanshusene lever av å tilrettelegge for strukturering og snakker knapt om annet. Meglerne er ekstremt dyktige til å ta seg betalt for jobben og vet at det venter milliongevinster hver gang "fusjonsklokka" kimer. Børsspekulantene vet også hvordan de skal piske opp stemningen, og flyr som blinde høns etter bjellesauene. Se bare hva som skjedde med kursen i Pan Fish da John Fredriksen slo til. Den la på seg 30-40 prosent over natta. Dagen etter lovet han å åpne pengesekken for hemningsløs restrukturering av oppdrettsnæringen, og da spratt aksjekursen enda mer opp. Vi har stor respekt for det John Fredriksen har fått til som skipsreder, og oppkjøpet av Pan Fish kan meget vel bli en strålende forretning. Men hva kan han egentlig om fiskeoppdrett? Såvidt vi kan skjønne er det ingen ting i historien som tilsier at lønnsomheten øker om Pan Fish spiser Fjord Seafood eller Fjord fusjonerer med Cermaq.
Vi vil heller si tvert om!

Å lede store selskaper gir prestisje, og det er dessverre utgangspunktet for mange av de gigantene som vokser frem i norsk næringsliv, også i fiskeri- og havbruksnæringen. Blindet av ønsket om makt og dominans er det lett å underslå eller bagatellisere alt som taler imot store konstellasjoner og istedet la seg henføre av meglernes og børsfolkets hallelujarop.
Når det er sagt erkjenner selvsagt også vi at det må gjøres strukturelle grep i fiskeindustrien. I hvitfisksektoren er antall filétfabrikker halvert i løpet av 2-3 år, og kanskje bør enda noen fabrikker bort før grunnlaget er lagt for lønnsom drift. I pelagisk konsumindustri har Rolf Domstein lenge sukket at "vi er for mange". Domstein står for 15-20 prosent av produksjonen, og tvinges hver dag til å betale mer for råstoffet enn han strengt tatt har råd til. Situasjonen er blitt så prekær at endel aktører leker med tanken om å etablere ett stort konsern som skal eie og drive samtlige pelagiske fryserier. Det er selvsagt utopi, men viser hvor langt man faktisk er villig til å gå.
Å diskutere struktur er alltid vanskelig. Store verdier kommer i spill og interessekonfliktene går på kryss og tvers. At strukturdebatten i fiskerinæringen også foregår i skjæringspunktet mellom distriktspolitikk og økonomi gjør den ekstra komplisert. Det vi savner i debatten - og særlig den som foregår i "Dagens Næringsliv", "Finansavisen" og på økonomisidene til "Aftenposten", er innspill fra folk som kjenner fiskeri- og havbruksnæringens særpreg, og som ved at alt nødvendigvis ikke er bedre bare man blir få og store nok.