Det må være Gud

HØSTEN 1980 TOK JEG TOGET til Bergen på min første reportasjereise for «Norsk Fiskerinæring». Oppdraget var å lage et intervju med Kåre Ankjær-Jensen. Jeg husker fremdeles hvordan beina skalv da jeg kom inn på hans kontor. Hjemme hadde jeg fått klar beskjed om at Sildelagets administrerende direktør var en av næringens mektigste menn. Jeg husker ikke så mye av selve intervjuet, bortsett fra at manus ble radbrekket da Ankjær-Jensen fikk det til gjennomsyn. Han var lite imponert over mine skriveferdigheter, og rettet på nesten alt.
Mye vann har rent i sjøen siden min engstelige debut i Bergen. Kåre Ankjær-Jensen gikk av i 1989, og jeg har forhåpentligvis fått en noe bedre og mer selvsikker penn. Sildelagets toppsjefer er heller ikke like mektige, og iallefall ikke like fryktinngytende som det Kåre Ankjær-Jensen var en høstdag for snart 30 år siden. Så må vi vel også konstatere at verken Sildelaget eller de andre salgslagene har like stor betydning som før. Det har mange forklaringer. Råfiskloven er endret slik at salgslagene ikke lenger bestemmer hvem som skal få kjøpe fisk. Fiskeristøtten er borte, og dermed muligheten til å påvirke anvendelsen av fisken gjennom differensierte pristilskudd. Dessuten er ikke lenger Norges Fiskarlag økonomisk avhengig av salgslagene, noe som selvsagt også har redusert salgslagenes mulighet til å påvirke i rent faglige saker. Kort sagt; lagenes politiske og samfunnsmessige innflytelse er redusert.
En liten indikasjon på dette fikk vi på årsmøtet til Norges Sildesalgslag i Bergen i begynnelsen av juni. Ingen stortingsrepresentanter var til stede, ingen fra toppledelsen i Fiskeridepartementet, ingen fra Fiskeridirektoratet og heller ingen fra Havforskningsinstituttet. Av presse møtte bare «FiskeribladetFiskaren» og «Norsk Fiskerinæring». Ingen fra NRK, ikke engang fra «Bergens Tidende».

HOVEDSAKEN PÅ ÅRSMØTET var Sildelagets forhold til sine kunder, og vice versa. Det er ingen tvil om at den vertikale integrasjo­nen som har foregått mellom flåte og industri de siste 8-10 årene, og strukturutviklingen på land, har stilt Sildelaget overfor store utfordringer. En av dem som har frontet utviklingen er Sigurd Teige, aksjonær og styreleder både i ringnotrederiet Teigenes AS og i Norway Pelagic ASA, den desidert største produ­senten av pelagisk konsumfisk i Norge. Teige er en av stadig flere fiskebåtredere som står med føttene på begge sider av kaikanten. I Bergen innledet han til debatt.
Teige er svært skeptisk til den måten Sildelaget driver på. Han lurer faktisk på om laget ser på kjøperne som kunder eller mot­standere, og mener grunnholdningen er «njet, njet og njet» til alt landindustrien kommer med. Det er han åpenbart ikke alene om å mene blant kjøperne. I forkant av møtet i Bergen foretok han en spørreundersøkelse blant de som kjøper pelagisk fisk til konsum. Resultatet kan ikke karakteriseres som annet en meget nedslående for Sildelaget, ja som ren slakt. Kjøperne er svært misfornøyde med den jobben Sildelaget gjør, mener laget systematisk utnytter sin monopolmakt og i liten grad bidrar til økt verdiskaping. Sildelaget er heller ikke markedsrettet og velger omsetningsformer som svekker den totale lønnsomheten i pelagisk sektor.
Som selger av en vare hadde vi blitt meget bekymret over å bli karakterisert på denne måten av våre kunder. I Bergen var det ikke én eneste av lagets ledelse eller representantskap som kommenterte Teiges undersøkelse. Det forundrer oss. Adm. direktør Johannes Nakken nøyde seg med følgende litt spydige kommentar under festmiddagen:
«Sigurd Teiges undersøkelse får meg til å tenke på historien om presten som var på besøk i en tredjeklasse. Han spurte elevene om hva det er som hopper fra tre og til tre og har lang, bustete hale? — Jo, svarte lille Per. — Normalt vil jeg sagt et ekorn, men siden det er presten som spør tipper jeg det er Gud!»
Om Sildelaget virkelig vil avfeie undersøkelsen med at det var Sigurd Teige som spurte, er vi redd laget vil slite med forholdet til sine kunder i lang tid fremover.

DEN KONKURRANSEN SILDELAGET klarer å skape om råstoffet er tung å takle for kjøperne. Sildelagets monopol gjør jo laget i stand til å skape en mye tøffere konkurranse mellom kjøperne enn fiskerne ville klart hver for seg. Det er imidlertid ingen grunn til å kritisere laget for å utnytte denne muligheten. Det er tross alt derfor man har en Råfisklov i Norge. Hvorvidt den harde konkurransen er så lur på sikt, er derimot en annen sak. Hvorvidt den bidrar til å styrke det indre samholdet, er også tvilsomt ettersom stadig flere fiskere blir eiermessig involvert på land. I vinter ble Sildelagets auksjonsordning kraftig utfordret i Nord-Norge, ja direkte underminert gjennom kjøpersamarbeid og underhånden-avtaler mellom båt og anlegg. Vertikal integrasjon er en skikkelig nøtt for Sildelaget. I våre øyne er det ingen annen løsning enn å åpne for langsiktige kontrakter av en karakter som både fiskere og kjøpere kan leve med. Det betyr blant annet at man må overlate til partene å bestemme avtalenes tidshorisont. Vi erkjenner at en slik ordning i endel situasjoner kan skape omsetningsproblemer for fiskere som ikke er eier- eller avtalemessig tilkyttet landanlegg, men ingen system er perfekte. Uansett hva Sildelaget gjør vil det passe dårlig for noen.
Strukturutviklingen på land og etableringen av store konsern, er også en utfordring. I pelagisk konsumindustri har man lært seg å snakke sammen. Hvor tett og forpliktende er opp til Konkurransetilsynet å bestemme, men det finnes mange måter å gjøre dette på som i praksis vil underminere auksjon som omsetningsform. Ved å åpne for direkteavtaler kan man opprettholde et fungerende auksjonsmarked for de som ikke vil eller får anledning til å handle direkte. Hovedoppgaven for Sildelaget akkurat i øyeblikket er å bedre forholdet til kjøperne. Vi ble rett og slett overrasket over den knusende dommen. Sålenge kjøperne mener at Sildelagets auksjonssystem reduserer den totale verdiskapingen i pelagisk sektor, vil det bli vanskelig å få auksjon til å fungere. Det er noe som heter at kunden alltid har rett. Så langt forventer vi ikke at Sildelaget skal strekke seg. Men om man faktisk mener alvor med målsettingen om å være den foretrukne omsetningkanalen også i en verden uten Råfisklov og salgslagsmonopoler, lønner deg seg iallefall å lytte godt. Helt til slutt:
— Når landsiden har strukturert like mye som oss, vil alle tjene penger. Da vil kaklingen til Sigurd Teige stoppe, sa Inge Halstensen i Bergen. Det var jammen nye toner fra den kanten. Inge har jo gang på gang understreket at det overhode ikke er lønnsomhet nok til å forsvare nybygg i ringnotflåten. Det han sa i Bergen var nok en glipp!