Bøndene sto bak

Nervene sviktet. Musa hadde møtt elefanten!»
Slik lyder konklusjonen i Kjetil Wiedswangs dokumentarartikkel «Da laksen falt i fisk», som sto på trykk i «Dagens Næringsliv» lørdag 2. juli. Siden januar 2004, da britiske og irske oppdrettere for gud vet hvilken gang løp til EU-Kommisjonen for å be om beskyttelsestiltak mot norsk laks, har Norge ført en innbitt kamp for å slippe av kroken. Målsettingen har vært klokkeklar; å unngå en ny 5 års lakseavtale i medhold av EU’s anitdumping-regelverk. Minstepriser, safeguards og dumpingtoll skulle bekjempes med alle midler, også med trusler om å involvere WTO og rettsapparatet. De mest rabiate foreslo endog å stenge gassledningene fra Nordsjøen til Kontinentet i protest mot EUs dumpingtiltak. Noen hundre skotske og irske lakseoppdrettere skulle ikke lenger få terrorisere en av Norges fremste vekstnæringer. Aldri før har norske myndigheter engasjert seg så tungt i en handelsstrid med EU som de siste 16 månedene. Statsministeren og et kobbel av norske statsråder har på en eller annen måte vært involvert.
Wiedswangs konklusjon er likevel ikke uventet, selv om man sikkert kan diskutere i hvilken grad det var nervene som sviktet. Internasjonal handelspolitikk er rå makt og muskler — svært lite jus. At musa Norge til slutt måtte bøye nakken og godta en langsiktig avtale, er derfor ikke oppsiktsvekkende. Det oppsiktsvekkende i denne saken er derimot at noen ynkelige få skotske og irske oppdrettere, som i det store bildet ikke betyr noe som helst, klarte å nedkjempe EUs egen foredlingsindustri med tusenvis av arbeidsplasser. De sto også imot interessene til millioner av forbrukere i EU, som selvsagt ønsker laksen så billig som mulig.
Dette er etter vår mening så utrolig at det må ha stått sterkere krefter bak. Og de er ikke vanskelig å finne. Landbruket i EU har ingen glede av eller ønsker om at hundretusenvis av tonn norsk laks pøses inn i supermarkeder og dagligvarehyller. Svin- og kyllingprodusentene, som det finnes mange av i EU, har forlengst merket den plagsomme konkurransen fra helseriktig og billig norsk laks, og ingen skal få oss til å tro at de forholdt seg passive i laksestriden. Hva som har vært hvisket på bakrom og formidlet av ønsker i det stille vet ingen, men utfallet forteller oss at budskapet nådde frem.
Bøndene trakk i trådene!

Etter 15 år i EU-saksa, med eksportkvoter, safeguards og lakseavtaler, er det lett å forstå den norske frustrasjonen. Da EU i august 2004 enda en gang innførte tiltak, var begeret fullt. Og den norske strategien var som nevnt klokkeklar. Nå skulle alle handelshindringer bort for godt, og det kom ikke på tale å diskutere langsiktige løsninger som ville diskriminere norsk laks.
Nok var nok!
Da EU innførte dumpingtoll 27. april i år kom situasjonen helt på spissen. 92 selskaper ble definert som «værstinger» og fikk en lammende dumpingtoll på 24,5 prosent. De fleste andre slapp unna med 16. Norge forlangte rasende at tollen måtte fjernes, men EU nektet å gjøre noe som helst før de norske oppdretterne ville godta en langsiktig løsning basert på minstepriser. I så fall signaliserte EU at man ville fjerne dumpingtollen og innføre en minstepris som alle kunne leve med. Stillingskrigen var med andre ord etablert. Spørsmålet var hvem som ville gi etter først.
I Finansdepartementet og UD sniffet haukene etter blod. Her var holdningen at oppdretterne ikke skulle fire en tomme, men ta EUs usaklige råkjør inn for WTO. Fiskeriminister Svein Ludvigsen var av samme oppfatning, og det var fra starten også ledelsen i FHL Havbruk. Musa nektet å bøye nakken.
Men det varte ikke lenge!
«Trekket med å differensiere straffetollen kom helt uventet på oss. Det var et rått spill for å splitte oppdretterne, og det virket», sa Lisbeth Berg-Hansen noen dager etter at hun brått trakk seg som styreleder i FHL og FHL Havbruk. Se forøvrig nfs’ blå på side 13. Motstanden fra oppdrettere med 24,5 prosent i dumpingtoll ble til slutt for sterk. De nektet å bli ofret på alteret, og forlangte at Norge snarest måtte bøye etter for EU’s krav. WTO-sporet ville ta år, og sannsynligvis sende de fleste av dem til skifteretten. Vi kan selvsagt heller ikke utelukke at endel norsk oppdrettselskaper med strategisk fordel av en langsikte lakseavtale som ville regulere den norske produksjonen, i det skjulte jobbet for en lignende løsning. Men det lar seg neppe dokumentere.
Utfallet var uansett at den norske forhandlingsdelegasjonen i midten av juni heiste det hvite flagget. For å bli kvitt den differensierte dumpingtollen aksepterte oppdretterne en langsiktig løsning basert på minstepriser.

I utgangspunktet hadde som nevnt den norske strategien full oppbacking i alle leire. Norge skulle ikke vike en tomme, iallefall ikke før alle utveier var forsøkt og forsøkt igjen. Om Lisbeth Berg-Hansen har rett var det «splitt og hersk»-taktikken fra EU-direktør Fritz-Harald Wenig som rev opp den norske fronten. Den ulike tollen kom ifølge Berg-Hansen som et sjokk. I så tilfelle er det fristende å hevde at FHL-ledelsen rett og slett ikke var godt nok forberedt. Til «Dagens Næringsliv» uttaler nemlig Wenig:
«Påstanden om at vi kjørte laksesaken mot Norge spesielt aggres-sivt er absolutt nonsens. Det var ikke noe spesielt i det hele tatt med at de 92 «ikke-samarbeidende» selskapene fikk høyest tollsats. Jeg kan vise til minst 20 andre saker der vi har gjort akkurat likedan. Vi kan ikke noe for at oppdretterne i Norge ikke kjente våre prosedyrer.»
«Norsk Fiskerinæring» skal ikke påstå at denne saken hadde fått et annet utfall om FHL-ledelsen hadde kjent regelverket og sørget for at alle norske oppdrettselskaper svarte grundig på de spørsmålene EU stilte i forbindelse med dumpingundersøkelsen. Høyst sannsynlig hadde vi måttet bøye nakken uansett. Men det hadde skjedd uten opprivende intern krangel og personstrid. Nå ligger laksesaken som et vondt verkebol ikke bare i forholdet mellom Norge og EU, men også mellom norske oppdrettere.
Det skal bli uhyre spennende å følge denne saken videre. Om ikke lenge starter arbeidet med å utforme den nye lakseavtalen, og da er det mange som vil ha revansje!