Struktur og distriktskvoter

FREDAG 7. JULI tok Helga Pedersen 4 uker sommerferie. Da hadde hun regjert i ganske nøyaktig 264 dager. Hun har sloss tappert mot internasjonale pirater i Barentshavet, kadmium-kåte russiske veterinærer og fiskegale tyske bobilturister. Hun har fartet Europa rundt for å snakke Norges sak, og såvidt vi kan bedømme, gjort en meget respektabel jobb. Forøvrig har hun egentlig ikke gjort så mye, bortsett fra å la John Fredriksen etablere verdens største oppdrettsselskap med hovedkontor i Stavanger. Det hadde hun i realiteten små muligheter til å forhindre, slik regelverket er utformet. Sannsynligvis hadde hun heller ikke siste ord. Vi bør vel også ta med at hun i særdeles klare ordelag har gjort EU oppmerksom på at Norge ikke aksepterer den behandlingen oppdrettslaksen har fått. Helga er en tøff jente!
Når det er sagt; å fronte næringen mot felles ytre fiender er selvsagt en taknemlig oppgave. Men nå kommer større slag. 15. august legger Strukturutvalget frem en innstilling som sannsynligvis spriker i alle retninger. Uansett hvilke råd fiskeriministeren velger å følge, vil hun få bakoversveis. Hittil har hun vært sjarmerende dyktig til å dytte alle vanskelige spørsmål foran seg. 15. august venter de som en betongmur. Vi forventer at hun vil dra i strukturbremsene. Hvor hardt blir avgjort i en vanskelig diskusjon innad i regjeringen, der Senterpartiet og SV frykter å miste ansikt. Frem til november, da Helga Pedersen reiser hjem til Tana for å føde barn, får hun rikelig anledning til å vise hvor tøff hun er.

DEBATTEN OM distriktskvoter og trålernes leveringsplikt vil også prege næringen de nærmeste månedene. I utgangspunktet er vi nødt til å gi Helga honnør. Vi er dypt uenig i bruken av distriktskvoter, men innser at fiskeriministeren på dette området ikke gjør noe annet enn det Soria Moria-erklæringen legger opp til. Vi nøler ikke med å kritisere Arbeiderpartiet for mye av den politikken partiet fører, men kan ikke på toppen hudflette en statsråd som foreslår å gjennomføre det partiet faktisk har lovet.
Som ventet blir forslaget om å øremerke hele distriktkvoten på 3.500 tonn til Nord-Norge, applaudert lengst i nord og slaktet i sør. Vi slutter oss helt og holdent til kritikerne, og tror ikke distriktskvoter vil bidra til å styrke næringens lønnsomhet og konkurranseevne totalt sett. På den annen side er 3.500 tonn fisk ikke all verden å lage revolusjon over. Vi regner faktisk med at erfaringene med distriktskvotene bli så dårlige at hele ordningen avvikles i løpet av kort tid. Ikke minst ser vi for oss et skikkelig kommunalt bikkjeslagsmål og et omfattende byråkrati rundt disse kvotene.
Hva gjelder trålernes leveringsplikt er vi mer på bølgelengde med fiskeriministeren. De fleste trålerne fikk i sin tid konsesjon for å sikre råstoff til industrien i utsatte kommuner i Nord-Norge. Vi har mislikt uthulingen av leveringsplikten, og mener den bør strammes inn. Alternativt får myndighetene avvikle hele systemet med leveringsplikt, hvilket i våre øyne ville være det beste. Enn så lenge ligger imidlertid konsesjonsvilkårene der, og da er det fiskeriministerens plikt å sørge for at de blir over-holdt. Men å kreve at fisken skal omsettes fersk og endatil bearbeides der den landes, går ut over de vilkårene som i sin tid ble satt. Det bør derfor ikke Helga Pedersen gjøre.