Vond sirkel

Det er mange gode grunner til å stemme mandag 12. september. Hver tredje nordmann lever i dag på trygd og offentlig støtte. Tre ganger i året kan du selv bestemme at du er syk, og ta halvannen uke fri. Skulk og trygdemisbruk koster samfunnet en liten formue. I barnehagene er det snart flere voksne enn barn. Ved et hjem på Eidsvoll for ungdom med atferdsproblemer var det en periode nesten 40 ansatte og bare et par problembarn. Jo flere milliarder vi bruker på helsevesenet, jo sykere blir vi. Likevel sloss politikerne om å bevilge mer.
Vi har øyensynlig råd til det utroligste.
Men nå banner vi selvsagt i kirken. Trygdejuks, latskap og offentlig sløsing er ikke-tema i valgkampen. Alt som har gått galt skyldes dessuten en vond og traumatisk oppvekst. Ungdomsklubben ble jo også stengt.
Det er ikke rart Norge er verdens beste land å bo i. Oljen har gjort oss styrtrike, og viljen til å dele er sterkere enn noe annet sted på jordkloden. Staten legger beslag på 70 prosent av det vi tjener, og deler ut igjen med mild hånd - mest til alle dem som ikke gidder å bidra. På en måte er de unnskyldt. For hva er poenget med å gjøre en innsats i samfunnet når man ikke behøver? Og gjør du noe ekstra tar jo staten nesten alt!
Misforstå oss rett. Et velferdssamfunn skal ta godt vare på de svakeste. Men det er et faresignal når denne gruppen snart omfatter en tredjedel av befolkningen. Like fullt går Arbeiderpartiet til valg under parolen "mer fellesskap". For egen del tror vi fellesskapet er stort nok, og at vi nå bør konsentrere oss mer om å skape enn å fordele. Da må det stilles krav og strammes opp i trygderegler og offentlig forbruk. Men det er upopulært og rammer så mange velgere at politikerne ikke tør.
Er vi havnet i en vond sirkel?

Fiskeripolitisk er det også gode grunner til å stemme. Vi har ved flere anledninger skrevet at mandagens valg faktisk kan markere et veiskille i politikken. Men når en av SVs mest sentrale fiskeripolitikere uttaler at han ikke tar alt som står i partiprogrammet på alvor, og Lars Peder Brekk endog klarer å berolige ledelsen i Fiskebåtredernes Forbund om at ressursfordelingen i flåten ligger rimelig fast, er vi ikke lenger så sikre. Står vi foran et veiskille, vil det nok ta tid før veiene forsvinner i hver sin retning.
Det som skiller de to regjeringsalternativene mest er strukturpolitikken. Begge blokker er selvsagt opptatt av at fiskeri- og havbruksnæringen skal skape trygge og gode arbeidsplasser langs kysten, og helst så mange som mulig. Men der Høyre vil overlate mye til næringen selv å bestemme hvordan strukturen skal utvikle seg, vil de rød-grønne ha en fast hånd på rattet. Det gjelder særlig SV og Senterpartiet.

Høyres argumentasjon er som følger: Over tid kan bare lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter sikre arbeid og bosetting langs kysten. Derfor må vi overlate til aktørene selv å drive butikken. Den jobben egner nemlig politikerne seg svært dårlig til. Dette budskapet har Svein Ludvigsen hamret fast helt siden han overtok som fiskeriminister. De rød-grønne er ikke like overbevist om at han har rett, og vil ha regler som begrenser hvor mange rettigheter og konsesjoner som kan samles på én eierhånd. Slippes «butikkdriften» fri får vi til slutt noen få gigantiske supermarkeder styrt og eid av finansakrobater i Oslo-gryta, eller enda verre — fra utlandet! En slik utvikling blir det ikke mange arbeidsplasser av. Da ryker dessuten den lokal råderetten og kysten tappes for verdier, mener de rød-grønne.
Dette er ingen enkel problemstilling. Begge blokker har gode argumenter. Men for egen del og som næringsliberalist heller vi mest til Høyre. Fiskeri- og havbruksnæringen er ekstremt konkurranseutsatt, og sloss mot en landbrukssektor som er subsidiert til låvetaket i alle industrialiserte land. Folk kan bare spise seg mett en gang, og uten konkurransekraft er norske fiskeribedrifter sjanseløse, enten de opererer på sjø eller land. Vi påstår slett ikke at man må være stor for å lykkes. Tvert om; alle lønnsomhetsundersøkelser indikerer det motsatte. Men vi er overbevist om at næringen også trenger selskaper som kan betjene de største kundene i utlandet. Da nytter det ikke med et regelverk som hindrer fremveksten av slike.
Nå vil noen sikkert innvende at vi har nok store fiskeribedrifter i Norge. Ikke spesielt lønnsomme er de heller. Og det er en relevant innvending. Vi har også store problemer med å forstå hysteriet i finans- og børsmiljøet etter å strukturere frem stadig større selskaper, særlig i oppdrettsnæringen. Her har vi i hvert fall havnet i en vond sirkel. Den eneste forklaringen må være at meglerhusene tjener seg styrtrike på det.
Men altså; selv om mye går galt når bedrifter vokser, tror vi det vil gå enda verre om politikerne gir seg til å detaljregulere hvordan strukturen i næringen skal se ut. Det gjorde de i 20 år i oppdrettsnæringen. Resultatet ble et konkursras langs norskekysten som vi aldri har opplevd maken til.
Ha et godt valg!