Konsernmodell på vei?

«FISKAREN» GJENNOMFØRTE NYLIG en spørreundersøkelse om Råfiskloven, og resultatet kom ikke som en bombe. Et klart flertall av norske fiskere er for denne loven. Oppslutningen er riktignok ikke så stor som vi trodde på forhånd, men kanskje var det en liten overrepresentasjon av kongekrabbefiskere fra Finnmark med i utvalget. Saken er uansett klar. Råfiskloven har i dag solid flertall på begge sider av kaikanten. Sist vi foretok en lignende undersøkelse i fiskeindustrien — det var høsten 2001, ville bare 3 av 10 industriledere oppheve loven.
Men uproblematisk er den ikke.
I gamle dager raste industrilederne over praktiseringen av det som gjerne blir kalt «fiskernes grunnlov». Salgslagene utnyttet monopolmakten til det ytterste. Ikke bare fastsatte de minsteprisene alt for høyt; lagene bestemte også hvem som skulle få lov til å kjøpe fisk og langt på vei hva den skulle brukes til ved å differensiere prisene etter anvendelse. Som industrileder følte man seg totalt overkjørt. Salgslagene argumenterte med at de drev god distriktspolitikk, at prisene overhode ikke var for høye og at Råfiskloven bidro til å opprettholde produksjon og arbeidsplasser langs hele kysten, ikke minst lengst i nord. Industriens talsmenn etterlyste mer markedsriktige priser, gjerne fastsatt på auksjon. De hevdet også at det ikke var fiskernes organisasjoner som skulle drive distriktspolitikk.
I dag er argumentasjonen snudd totalt på hodet. Salgslagene snakker varmt om det globale markedet og frysehoteller, om behovet for å fastsette markedsriktige priser, gjerne ved auksjon og om at det ikke kan være fiskernes oppgave å drive distriktspolitikk etter at Hovedavtalen og statsstøtten ble avviklet.
Fiskekjøperne på sin side etterlyser større samfunnsansvar fra salgslagene, hevder at auksjoner bare bidrar til å utarme industrien og mener fiskerne bør sørge for at det landes nok råstoff til bearbeiding i Norge. For alle som har fulgt den fiskeripolitiske debatten i Norge de siste 30-40 årene er det nesten komisk å registrere hvordan partene har skiftet hatt.

AT FISKEKJØPERNE ALLTID har følt seg skviset mellom mektige fiskesalgslag og stadig mer krevende kunder i utlandet, har vi full forståelse for. Slik er det ikke i noen andre næringer vi vet om. Men sålenge Hovedavtalen besto hadde fiskeindustrien etter vår oppfatning ingen grunn til å hevde at førstehåndsprisene ble satt for høyt. Tvert om bidro den dårlige driften av salgslagenes egne produksjonsanlegg, som langt på vei skulle fungere som referanseanlegg i prisdrøftelsene, til at minsteprisene ble satt hyggelig lavt. Lagenes «samfunnsansvar» dro i samme retning. Det var sikkert utrolig irriterende å være så til de grader prisgitt «arrogante» salgslagsdirektører, men i det store og hele tok salgslagene i aller høyeste grad hensyn til industriens ønsker og behov.
Det har endret seg i dag.
Salgslagene vil helst ikke snakke om det, men globaliseringen av råstoffmarkedet kombinert med Hovedavtalens fall, har satt fiskeindustrien i en mye vanskeligere og mer utsatt posisjon enn bare for 10-15 år siden. Vi merker det best i pelagisk sektor. Norges Sildesalgslag har bevisst satset på å bli en global aktør i omsetningen av råfisk, og benytter smart sin monopolmakt til å presse de siste sintrondråpene ut av en konsumindustri på sotteseng. På tomannshånd og i møter gir sindige ringnotredere gjerne uttrykk for hvor viktig det er med en lønnsom og oppegående industri, og er enig i at man må finne fornuftige modeller som ivaretar både flåten og industriens behov. Men når fangsten er tatt og rommet fullt av makrell eller sild, er det eneste som står i hodet på dem å utnytte markedsmakten maksimalt. Da teller hver ettøring som dyden til døtrene. Sildelaget har perfeksjonert et omsetningssystem som i utgangspunktet var ment å verne den svake mot den sterke, til å gjøre den sterke enda sterkere i forhold til den svake.
Resultatet er lett målbart. De senere årene har flåteleddet stukket av med 80 prosent av verdiskapingen i pelagisk sektor. Johannes Nakken kan argumentere så han blir blå i fjeset. Dette er ikke industriens ansvar, iallefall ikke alene. Den skjeve fordelingen skyldes først og fremst lovverket, som gir fiskerne muligheten til å samordne sin opptreden i salget hundre prosent. Sålenge industrien ikke får lov til å eie båter er man helt prisgitt Sildelagets strateger.
Hittil har de fleste seriøse forsøk fra industrien på å samordne innkjøpene av råstoff, mislykkes. Frivillig samarbeid er alltid vanskelig. Nå forsøker man på nytt, og kanskje finner man en løsning. Når nøden er størst glir jo også store kameler ned. For egen del har vi ikke all verdens tro på en konsernmodell i pelagisk konsumindustri. Vi tilhører dem som mener konkurranse edler og at man i lengden ikke er tjent med en totalt dominerende aktør på landsiden. Ikke ett eksempel fra norsk fiskeeksport tilsier heller at resultatet blir best med sentralisering eller samordnet salg. Men om dette nå blir resultatet, skal fiskerne vite at det var de som provoserte det frem!