| |
«The Great
Rock 'n Roll Swindle»
«THE GREAT ROCK’n Roll
Swindle» handler om Sex Pistols, av mange betraktet som verdens
råeste punkeband på tampen av 70-tallet. Filmen ble spilt inn i 1980
etter at bandet var oppløst, og forteller historien slik Malcolm McLaren
så den, bandets legendariske manager — et PR-geni som kunne få Mor Theresa
til å fremstå som Adolf Hitler. Filmen om Sex Pistols forteller nøyaktig
hva det dreier seg om i rockens verden — å få folk til å tro på en historie
de liker. At historien er ren svindel spiller ingen rolle. Verden vil
bedras.
«The Great Rock’n Roll Swindle» flimret over netthinnene da vi for ikke
lenge siden var i Bergen for å markere Peter Gullestads sorti som Fiskeridirektør.
En av mange på talerstolen var styreleder Inge Halstensen i Fiskebåtredernes
Forbund. Han holdt et glitrende foredrag, eller skal vi heller si kåseri,
om det gode liv langs kysten og om betingelsene for at idyll og næring
skal gå hånd i hånd. Vi har gjengitt kåseriet i sin helhet fra side
66 i dette nummeret av bladet. Her tar Halstensen et knusende oppgjør
med 100 års fiskerisvindel. Ikke med IUU-fiske, men med et fiskeripolitisk
hovedmål som har vært en eneste stor bløff fra start til ende.
Han formulerer seg slik:
«I 100 år har den politiske eliten i Norge lova å oppretthalda busettinga
og sysselsettinga i distrikta. Det motsatte har skjedd. Me har hatt
ei folkevandring frå bygd til by, frå periferi til sentrum, ikkje minst
til hovudstaden. Gjennom 100 år har våre leiarar lova at dette ikkje
skulle skje. Gunnar Knudsen, Einar Gerhardsen, Per Borten, Konrad Nordahl,
Gerd Liv Valla — alle har late det skje. Eg trur det har vorte stilltiande
akseptert av den politiske eliten.
Det verste er at retorikken om busetnadspolitikken for bygde-Norge,
ein politikk som har vore katastrofal, lever i beste velgående og til
undergang for dei som framleis trur på lovnadene. I våre dagar har denne
folkeforførelsen fått ei ny, vakker og poetisk innbinding: «Det skal
bli lys i husan». Men 100 år har synt oss at busetnadspolitikk stort
sett er retorikk, ikkje noko anna. Me må kort og greit greia oss sjølve.»
Tallenes tale er klar. Før bodde 80 prosent av folk i Norge langs kysten
eller på landsbygda, 20 prosent i byene. I dag er dette omvendt. Flukten
fra fiskeri-Norge har vært entydig og sterk, iallefall siden andre verdenskrig.
Ved fiskeritellingen i 1948 var det 85.000 fiskere i Norge. I dag kryper
tallet ned mot 10.000. Slik sett har Inge Halstensen rett. Målsettingen
om å opprettholde bosettingen og sysselsettingen i fiskeridistriktene
har spilt fallitt.
MEN HAR POLITIKKEN VÆRT
en «folkeforførelse» — en svindel?
Vi vil ikke si det. Fra 1961 til 1991 bevilget staten svimlende 47 milliarder
kroner i fiskeristøtte. Hver krone var ment å havne i lomma på næringens
aktører for å få dem til å bli der de var. Boken «Norsk fiskerilovgivning»
ble tykkere for hvert år. Gjennom lovverk og regler gjorde politikerne
hva de kunne for å opprettholde en differensiert flåtestruktur og fiskemottak
på flest mulige nes. Men det var en håpløs kamp. Ungdommen søkte utdanning
og det urbane liv. Den teknologiske utviklingen gjorde det også umulig
å opprettholde sysselsettingen i fiskeriene. I 1950 tok hver fisker
på land 13 tonn fisk. 50 år senere var kvantumet det tidobbelte. Vi
vil si at politikerne har gjort sitt beste innenfor rammen av det mulige.
Vi vil endog hevde at de sloss for lenge mot en utvikling som var uunngåelig
— at de pøste på med subsidier som utelukkende bidro til å gjøre støttebehovet
enda større. Det var som en vond spiral. Til slutt hadde det vært billigere
for staten om fiskerne satt på trammen hjemme enn om de var aktive på
havet.
Vi tror Inge Halstensen skal være glad for at politikerne ikke brukte
enda mer penger i forsøket på å opprettholde sysselsettingen i fiskerinæringen.
Det ville gjort omstillingsprosessen og markedstilpasningen enda tøffere
da Hovedavtalen omsider ble avviklet, i praksis fra 1993/94, og myndighetene
begynte med en aktiv strukturpolitikk. Ingen kan sloss mot tyngdeloven.
Utviklingen i primærnæringene i Norge har vært styrt av krefter som
minst er like sterke.
Vi har også tatt feil. I nesten 30 år, gjennom 60-, 70- og 80-tallet,
advarte vi mot en gryende rekrutteringssvikt i fiskeflåten. I mange
år så vi på dette som den største fiskeripolitiske utfordringen i Norge.
Men vi undervurderte den enorme effektivitetsøkningen. Faktum er at
fiskebåteierne aldri har hatt vanskelig for å skaffe mannskap. Først
i de aller seneste årene har oljeindustrien skapt konkurranse om endel
nøkkelpersonell i havflåten. Fiskeindustrien derimot, ville hatt store
problemer om det ikke var for import av utenlandsk arbeidskraft. I dag
utgjør førstegenerasjons innvandrere i fiskeindustrien og utlendinger
på kortidsopphold i Norge 27-28 prosent av arbeidsstokken i industrien.
Ved årtusenskiftet var denne andelen 24 prosent. Det hadde vært mange
slukte lys langs kysten uten svensker, finner, polakker, russere, folk
fra Baltikum og ikke minst fra Asia.
Men vi var altså mest opptatt av rekrutteringen til fiskeflåten. Og
den har aldri vært en trussel mot næringens fremtid.
|
|
