Status quo i fire år

DET GIKK SOM VI FRYKTET. De rødgrønne fortsetter. Lars Sponheims taktikk slo katastrofalt feil. Da Venstre falt under sperregrensen røk alle sjanser for borgerlig flertall. Det betyr fire nye år med Soria Moria. Avtalen blir neppe like håndfast som sist — det vil ikke Arbeiderpartiet, men vil gi klare føringer for hva regjeringen kan gjøre. Og kanskje vel så viktig; for hva den ikke kan gjøre. Vi forstår derfor frustrasjonen i FHL. I 2013 har norsk næringsliv måttet forholde seg til rigide regjeringserklæringer gjennom 12 år. Det å holde koalisjonsregjeringer sammen har sin pris. Viljen til kursendringer underveis er minimal, nesten uansett hvor påtrengende behovet måtte være. Evne til nytenking er ikke akkurat det som har preget norsk næringslivspolitikk de siste 12 årene.
På den annen side; er det noe næringslivsledere generelt, og i fiskerinæringen spesielt, er opptatt av, er det nettopp stabile og forutsigbare rammebetingelser. Det har i det minste «Soria Moria»-avtalene bidratt til. Men «stø kurs» er ingen fordel om kursen er feil. Å tviholde på et lovverk med utspring i forholdene på 1930-tallet, er ikke akkurat fremtidsrettet, for å nevne et eksempel.
Helga Pedersen har forsvunnet til Stortinget, slik vi tok sjansen på å hevde i forrige nummer. Der får hun en «siste sjanse» til å vise at hun duger som partileder-emne, om vi skal tro politisk redaktør Marie Simonsen i «Dagbladet». I den forbindelse skrev «Dagsavisen», som tradisjonelt har gode forbindelser på Youngstorget, at Fiskeri- og kystdepartementet etter alle solemerker ville bli avviklet. Det ble raskt dementert fra Statsministerens kontor, som kalte utspillet «spekulativt og helt uten rot i virkeligheten». I skrivende stund er den nye fiskeriministeren ennå ikke på plass, men vi vet altså at vedkommende er på vei.

HVA KAN VI SÅ FORVENTE av fiskeri- og havbrukspolitikk de neste fire årene? Vel, overskriften har alt sagt det meste. Kampen mot ulovlig fiske vil selvsagt fortsette som før. Ressursfordelingen kommer også til å ligge fast. Ingen har vært klarere på det enn Helga Pedersen, og den linjen vil etterfølgeren garantert følge. Strukturpolitikken har fungert rimelig greit de siste 2-3 årene, og når man har evaluert ferdig ordningene i kystflåten, blir det neppe store endringer. Fiskebåtredernes Forbund vil sannsynligvis alt til neste år be om lov til å strukturere mer, men vil neppe bli hørt med en gang. I løpet av den kommende Stortingsperioden ser vi imidlertid ikke bort fra at maksimalt antall basistonn i ringnot vil øke fra 650 til 800 eller 1.000 tonn. Hva de rødgrønne vil gjøre for å «reparere» skillet mellom kyst og hav, er et åpent spørsmål. Vi tviler på at Helgas arvtaker vil tillate en utvikling med kystfiskebåter på 50-60 meter. En eller annen form for innstramming vil komme.
Lovverket ligger fast sålenge Jens styrer — enten SV og SP er med på lasset eller ikke. Råfiskloven og Deltakerloven blir ikke endret de neste fire årene. Derimot vil vi nok få tilbake ordningen med meklingsnemnd når partene har evaluert ferdig. Det kan salgslagene leve med, samtidig som det demper den verste irritasjonen i fiskeindustrien. Distriktskvotene er begravd en gang for alle. Denne ordningen fungerte dårlig, og det vil forundre oss mye om den nye fiskeriministeren børster støv av et «tapt slag». Kystfiskeutvalgets innstilling kunne bli en nøtt. Men den forsvant dypt ned i en skuff samme dag Helga Pedersen takket for seg. Særrettigheter til folk i Finnmark og regional ressursforvaltning har ikke i nærheten av flertall på Stortinget.
I havbrukspolitikken vil de rødgrønne ha en litt mer forsiktig vekst enn opposisjonen. Men vekst blir det, om enn ikke like mye som FHL ønsker. Kanskje blir det en ny konsesjonsrunde alt i 2011, eventuelt i kombinasjon med økt MTB. Salg av tillatelser er jo blitt god butikk for regjeringen, noe som kan komme godt med når oljeinntektene går ned. Mye vil avhenge av markedsutviklingen. Om Chile fortsatt sliter i 2011 og 2012, vil muligheten for vekst i Norge øke. Fiskehelse, lakselus og rømming vil også oppta fiskeriministeren mye og langt på vei bestemme den veksttakten myndighetene legger opp til.

FOKUS PÅ MILJØ VIL BARE ØKE, enten vi snakker fisk eller havbruk. Dermed er vi over på det som kan skape problemer både for fiskeriministeren og de rødgrønne i årene som kommer; oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen. Fiskerinæringen er imot, og holdningen til oljeutvinning kan bli selve lakkmus-testen for fiskeriministeren i 2010. Opposisjonen vil ikke skape problemer. Denne saken dreier seg i liten grad om de rødgrønne mot de andre, men om SV og SP mot Arbeiderpartiet. En fiskeriminister som legger seg flat for toppskiktet i Arbeiderpartiet, LO og oljeindustrien vil ikke få det lett. Da vil nok mange i fiskerinæringen irritere seg over at ikke «Dagsavisen» fikk rett.
Litt i samme bane er fornybar energi, nærmere bestemt vindmølleparker til havs. Om den oljen som eventuelt måtte befinne seg utenfor Lofoten og Vesterålen får ligge i ro, blir det nok vanskelig å hindre vindmøllene. Man kan ikke vinne alle slag. Uansett; i øyeblikket er det olje og vindmøller som seiler opp som de mest kontroversielle og vanskelige fiskerisakene de neste 3-4 årene. På toppen kommer selvsagt krav om ytterligere reduks­joner i utslipp av miljøgasser. Her må fiskeri- og havbruksnæringen finne seg i å bli like tøft behandlet som annen energikrevende virksomhet. NOx-utslippene ser det ut til at fiskeflåten har god kontroll over. Det neste kan bli sviende avgifter mot utslipp av CO2, og da får vi bare håpe at myndighetene takler saken bedre enn de gjorde med NOx-en.
Da de rødgrønne overtok makten i 2005 var mange spente på hvilken fiskeripolitikk vi skulle få. Særlig gjaldt det strukturordningene i fiskeflåten. I dag er det ingen grunn til å være spent. Vi vet stort sett hva vi får de neste fire årene.